Fra Bibelsk Tro,Nr. 1 - 2008.
Av Henric Staxäng.
Vi lever nå på 2000-tallet, en på mange måter annerledes tid enn den tid våre fedre levde i. Hvordan skal vi som forkynnere nå det moderne nåtidsmennesket, både innenfor og utenfor våre møtesammenhenger?
Bør vi ikke gjennom vår forkynnelse forsøke å svare på de spørsmål som folk stiller, og ikke tale om en virkelighet som de ikke kjenner seg igjen i?
Problemet går dypere enn som så.
Ett problem i dagens forkynnelse er at loven sjelden rammer dypt nok, slik at tilhørerne kommer i samvittighetsnød.
Men problemet går enda dypere.
For anstøtet ligger i selve evangeliet, i forkynnelsen om korset.
Det fikk apostlene erfare gjennom jødenes forbitrelse og hedningenes forakt.
Anstøtet lå i ordet om korset.
Slik er det også i dag.
Vi skal som forkynnere ikke forkynne hva mennesker vil høre. ”Dersom jeg ennå søkte å være mennesker til lags, da var jeg ikke Kristi tjener”, Gal 1,10. Der Herren ikke ved sitt ord får tale ut om synden, blir det ingen behov for nåde. Der stanser det hele i en ”forgårdskristendom”. Tilhørerne blir igjen ute i forgården.
Forgårdskristendom.
Han Erik Nissen sier i en tale: ”En forkynnelse som oppfattes slik at det er tillatt å synde, er farlig. Et kjennetegn i denne siste tiden er at man innenfor kristenheten ikke vil følge Guds bud, men heller tilpasser seg verdens vis å leve på”.
I en annen tale tar Nissen opp faren ved å stanse igjen som en forgårdskristen, uten en sann omvendelse. Jeg siterer videre et avsnitt:
”Forgårdskristne er verdslige kristne som aldri har nådd fram til alteret, til soningsplassen. (…)Forgårdskristne ønsker å gjøre det rette, men de mangler troens liv, og selv er de ikke klar over dette.
Forgårdskristne er imot alvorsprekener, og de er av den oppfatning at når de kommer inn på møtet, skal de bli hjulpet og trøstet, slik at de kan gå fra møtet glade og frimodige.
Står det så fram en forkynner som på alvor gjør ham urolig, så sier en forgårdskristen: ”Ham må vi ikke kalle hit flere ganger”.
Så finner man en trøstepredikant som sier det man gjerne vil høre.
Forgårdskristne har det forunderlige med seg at de gjerne vil høre om nåden, og at Jesus har gjort alt, og at vi intet skal gjøre.
Men dette leder ikke fram til et hellig liv.
Når ropet lyder om å holde Guds bud, så sier de: ”Det kan jeg ikke”.
I praksis betyr det at de innretter sitt liv slik de anser det som rimelig.
Og det blir, under den sterke påvirkningen fra verden, et verdslig kristenliv.
Man holder verden i den ene hånden, og nåden i den andre.
Den tro på nåden som kan forenes med ulydighet mot Guds bud, den holder et menneske tilbake der ute i forgården.
Manges ulykke er at forholdet til synden har ødelagt forholdet til Jesus.
Den sanne troen på Jesus fører oss inn i en kampsituasjon i forhold til synden”.
Takk for denne alvorlige hilsen fra Danmark!
Ja, denne fare med å stanse igjen som forgårdskristne, gjelder oss alle. Man vil til himmelen, men man vil samtidig beholde synden og verden. Ett av djevelens knep er å sukre synden, slik at syndens gift blir velsmakende og oppleves som ufarlig.
Verdens ånd trenger inn.
Jeg kan ikke la være å uttrykke min dype uro over denne verdens ånd som trenger inn i våre hjem.
For eksempel TV, Internett og radiokanaler med pop- og rockemusikk tilbyr mye som er ren gift for våre sjeler, men som synes å ha blitt så sukkersøtt og ufarlig.
Den største delen av TV-tilbudet leder seerne ut på djevelens enemerker.
Ikke-kristne menneskers syndige måte å leve på, gudsforakt, umoral, erotikk, utroskap, vold, grove vitser, drukkenskap, misbruk av Guds navn og bannskap er ingen ting annet enn syndens gift.
På TV framstilles det som naturlig, men det er synd som Gud hater, og som Jesus, det blødende Guds Lam, gikk i døden for.
Internett brukes jo til mye som er nyttig og bra, men vær varsom med hva du ser. Det gjelder din sjel, og det er farlig om du venner deg til synden.
Syndsbekjennelsen stilner, og du lever et dobbeltliv.
Kampen opphører og det blir fred med synden.
Djevelen ler.
For ikke å tale om fusk, drikkfeldighet, gjerrighet, hustrumisshandling og overgrep mot barn, som alt kan foregå i det skjulte.
Eller skjulte seksuelle forbindelser, før eller utenfor ekteskapet, skjult avguderi som legger beslag på hjertet, skjult uvennskap og baktalelse som ofte har sin grunn i misunnelse, selv om man kler det i andre ord.
Og videre gamle foreldre som river i stykker fredens bånd ved å kritisere, kontrollere eller binde sine voksne barn eller sin svigersønn/svigerdatter.
Og på den andre siden – barn som gjør livet tungt og vanskelig for sine gamle foreldre.
Alt dette er synd mot Gud.
Og videre de indre syndene, slik som hovmod, selvsentrering, ærgjerrighet, og egenrettferdighet, som i Guds øyne er minst like store synder som de ytre syndene.
Synden skiller oss fra Gud, om ikke nåden kommer imellom.
Det finnes nåde.
Det finnes nåde. Et menneske, også et kristent menneske, kan falle i hvilken synd som helst. Det må klart holdes fram at for soningsblodets skyld finnes det en full tilgivelse og renselse fra all synd.
Hvor vanskelige og kompliserte og mørke dine synder enn er, så går du fri om du dømmer deg selv og ikke går utenom Jesus. Gud kjennes ved Jesu sonoffer på Golgata, og derfor er det nåde å få, også for deg.
Det er to bibelord jeg vil minne om: ”Men dersom vi dømte oss selv, ble vi ikke dømt”, 1 Kor 11,31. Altså, den som dømmer seg selv skyldig, ber om nåde hos Gud og henviser til Sønnens offer, blir ikke dømt men går fri.
Et annet Skriftens ord: ”Men dersom vi vandrer i lyset, likesom han er i lyset, da har vi samfunn med hverandre, og Jesu, hans Sønns blod renser oss fra all synd”, 1 Joh 1,7.
Det er nådens evangelium som oppfostrer i kampen mot synden, og som gir næring til den tørre hjertejorden slik at Åndens frukter vokser fram.
Jesu sinnelag begynner å gjenspeile seg i livet.
Jesus sier: ”Jeg er vintreet, dere er grenene. Den som blir i meg, og jeg i ham, han bærer mye frukt. For uten meg kan dere intet gjøre”, Joh 15,5.
Den Åndens frukt som er ”en enda bedre vei (svensk: vida överträffar alla andra)” er kjærligheten. Les 1 Kor 12,31 og 1 Kor 13.
Kjærligheten til medmenneskene settes på prøve gjennom for eksempel fornærmelse, men Åndens frukter viser seg tydeligst i kjærligheten, kjærligheten som utholder alt, tror alt, håper alt, og tåler alt.
Denne kjærligheten overgår langt alle andre Åndens frukter og nådegaver.
Men forsvarer du synden i ditt liv, gir opp kampen og stilner med syndsbekjennelsen, da viser dette at du lever etter kjødet. Guds ord sier: ”For dersom dere lever etter kjødet, da skal dere dø. Men dersom dere ved Ånden døder legemets gjerninger, skal dere leve”, Rom 8,13.
Men enda er det nåde å få, også for den frafalne.
Forskjellige forhold, først og fremst vårt forhold til de ytre synder, er blitt tatt opp i denne artikkelen. Dypest sett handler det om vårt forhold til Frelseren. Er Lammet dyrebart i våre hjerter? Lever vi i vår første kjærlighet til Jesus?
-----------------------------------------------
(overs. fra svensk: J E Aasmundtveit)
-----------------------------------------------
Læs del I her.
Læs del II her.
