Fra Bibelsk Tro,Nr. 5 - 2007.
Av Henric Staxäng, Sverige.
Mange av oss uroes over forfallet innen den Svenske kirken, med all dens fornektelse av Bibelens ord.
Men også blant oss som vil holde på Bibelen som Guds ord er faren stor.
Vi lever i endetiden. Verdens avslutning nærmer seg.
Vi spør etter tegn i tiden.
Det gjorde Jesu disipler også.
Jesus svarte: ”Se til at ingen fører dere vill!”, Mat 24,4.
Denne advarselen fra Jesus er også rettet mot oss.
Odd Eivind Stensland, Norge, skriver:
”Ulykken er at jeg står i fare med å bli mer opptatt med de andres frelse, enn min egen.
Vi står hele tiden i fare med å falle fra troen.
Den faren er mye større enn vi selv kan tenke oss.
På grunn av at dette ikke går noe særlig innpå oss, har vi fått denne overflatiske selvfølgelighet, som er djevelens forførelse.
Selvfølgelig er det Jesus som er frelseren vår.
Selvfølgelig er det Jesus som er den eneste vei til himmelen.
Nei! Det er ingen selvfølgelighet. … Det [er] med nød og neppe den rettferdige blir frelst…(1 Pet 4,18)” (Bibelsk Tro, oktober 1999).
I endetidens kristenhet kommer det til å skje mange under og tegn i forsamlingene.
Man tar gjerne dette som et bevis på Guds bekreftelse.
Men ikke alle disse kraftige gjerninger og under er bevis på Guds bekreftelse, til tross for at det skjer i Jesu navn.
Jesus sier i Mat 7,22-23 om dommen på den siste dag:
”Mange skal si til meg på den dagen: Herre, Herre! Har vi ikke profetert i ditt navn, drevet ut onde ånder i ditt navn, og gjort mange kraftige gjerninger i ditt navn?
Men da skal jeg åpent si dem: jeg har aldri kjent dere.
Vik bort fra meg dere som gjorde urett!”
Les også Mat 24,24.
At det skjer kraftige gjerninger, som helbredelse av sykdommer i forsamlingen, er altså ingen garanti for at alt dermed står rett til.
En viktig nådegave.
Det tales om nådegaver, og det er ikke feil, for Bibelen taler jo om nådegaver.
Men la oss ikke glemme å be om den viktige nådegaven som apostelen Johannes nevner for den kristne forsamlingen, slik det står i 1 Joh 4,1:
”Mine kjære! Tro ikke enhver ånd, men prøv åndene om de er av Gud!”
Ja, det er behov for bønn om nådegaven til å kunne prøve åndene, for eksempel i forkynnelsen, sangen og den kristne litteraturen, å kunne prøve om det er av Gud. Det avgjørende er jo at Herren kjennes ved det.
Måtte vi først be om at Herren må prøve vårt eget åndelige liv! For egen del kjenner jeg et stort behov for det.
Mikkel Vigilius, Danmark, skriver:
”Vi har vår gamle vekkelsesarv.
Da er det lett at vi regner med at livet også finnes hos oss i dag, for vi har jo ikke endret teologi.
Vi bekjenner oss fortsatt som bibel- og bekjennelsestro. …Vi vil gjerne slutte oss til alle de trossannheter som våre fedre kjempet for.
Men det alvorlige og ransakende er at vi i praksis kan ha endret vår teologi.
Det er ikke hva vi slutter oss til som viser vår teologi, men derimot hva vi betoner og legger vekt på.
Hvilket gudsbilde kommer til uttrykk i våre vitnesbyrd, sanger og prekener?
Hva er det vi takker og lovpriser Gud for?
Hva er det vi ønsker at våre forkynnere skal tale om?” (Båndet, juli 2002).
Det er verd å tenke over det som Vigilius skriver:
”Det alvorlige og ransakende er at vi i praksis kan ha endret vår teologi”.
Korsets evangelium.
Hvordan er det innen vår bibeltroende kristenhet i dag?
Vil vi føre vår lutherske arv videre, eller holder vi i praksis på å endre vår teologi?
Våre fedre talte om synd og nåde.
Det var en forkynnelse av loven som uroet og vekket.
Mennesker ble ført inn i samvittighetsvekkelse.
Kristus ble malt for deres øyne som korsfestet.
Man ble ikke ferdig med korsets evangelium, med evangeliet om Lammets blod som renser fra all synd.
Man hadde behov for igjen og igjen å høre om vår oppstandne Frelsers rettferdighet, den eneste rettferdighet som gjelder for Gud, at vi har alt i Kristus.
Forkynnere som for sin egen del hungret etter nådens evangelium, etter Jesus Kristus, ble redskap for vekkelse og fornyelse.
Det var NÅDENS evangelium som gledet og fornyet både forkynner og tilhørere.
Det var deres åndelige mat, ja deres sjeleføde.
Disse som er blottet for alt sitt eget, og som ikke kan klare seg uten nådens evangelium, kaller Bibelen for de fattige i ånden.
Dem priser Jesus salige: ”Salige er de fattige i ånden, for himlenes rike er deres”, Mat 5,3.
Nå lever vi på 2000-tallet.
Og spørsmålet stilles:
”Hvordan skal vi nå denne tids mennesker?”
Det er et viktig spørsmål. Samtidig er det farlig dersom man mener at referanserammen til vår tids mennesker er så helt annerledes enn våre fedres, og at vi derfor må endre på forkynnelsens sentrum og mål.
Nei, frelsesveien, og det som virker glede og fornyelse i Guds barns hjerter, endres ikke fra en tid til en annen.
Derfor er det farlig når det blir en ny grunntone og et nytt sentrum i forkynnelsen.
Da er det noe annet som er blitt føde for sjelen, og ikke lenger nåden i Kristus, evangeliets manna.
Det skjer en endring i kostholdet.
”Prøv åndene om de er av Gud”, 1 Joh 4,1.
”Mange falske profeter skal stå fram, og de skal forføre mange”, Mat 24,11.
(overs: J E Aasmundtveit).
Del II følger senere.
