Fra Bibelsk Tro,Nr. 6 - 2007.
Av Henric Staxäng.
Guds ord formaner den kristne forsamlingen til å prøve åndene, om de er av Gud. Det finnes bare en Ånd som Gud kjennes ved. Alle andre ånder er falske.
Om denne Guds Ånd sier Jesus: ”Han skal herliggjøre meg”, Joh 16,14. Guds Ånds verk har til hensikt å forherlige Jesus i menneskenes hjerter.
Gud hadde fra begynnelsen bestemt at Sønnen Jesus, ved sitt blodige offer på korset, skulle skape fred og forsoning.
”For det var Guds vilje å la hele sin fylde bo i ham, og ved ham forlike alle ting med seg selv da han gjorde fred ved hans blod på korset”, Kol 1,19-20.
Det nødvendige offer.
Ved tro forsto Abel i det Gamle Testamentet at mennesket bare kan tre fram for Gud ved et offer – et offer som går ut på at mennesket stiller en annens offerdød mellom seg og Gud.
Abel visste at det var nødvendig med et blodig offer – et offer som pekte fram mot Kristus.
Hvorfor ble Abel regnet som rettferdig?
Var det på grunn av hans gudsfrykt og hans egen hellighet?
Nei, den eneste grunnen til at han ble regnet som rettferdig var at han i tro bar fram et blodig offer som Gud kjentes ved.
I Hebr 11,4 står det: ” Ved tro bar Abel fram for Gud et bedre offer enn Kain. Ved den fikk han vitnesbyrd om at han var rettferdig, for Gud vitnet om hans gaver (svensk: Gud bekände sig till hans offer)”.
Det står ikke at Gud bekjente seg til Abels gudsfrykt.
Nei, Gud bekjente seg til Abels offer, altså til Kristi forsoningsoffer som Abels offer siktet fram mot.
Abel stilte, ved tro, Kristi offer mellom seg og Gud.
Derfor ble Abel regnet som rettferdig.
Vi har et advarende eksempel i det Gamle Testamentet på et urett offer.
To av Arons sønner, Nadab og Abihu, bar fram fremmed ild i sin offertjeneste, og derfor falt de døde om.
De hentet ikke ild fra brennofferalteret.
De viste en ringeakt for brennofferalteret, for Kristi offer, og dessuten viste de ulydighet.
Det var noe annet de ville oppleve, og bære fram, noe annet enn det sonoffer som Gud hadde befalt dem.
De ble rammet av Guds vrede (3 Mos 10).
Veien går gjennom Jesus.
Vi har den samme hellige Gud nå i det Nye Testamentets tid.
Hebreerbrevets forfatter skriver i kap 12,29: ”For vår Gud er en fortærende ild”.
Bare i kraft av et blodig offer kan vi tre fram for Gud.
Det er sant at Gud er forsonet i og med Jesu død og oppstandelse, men det finnes ingen adgang til Gud Fader dersom vi ringeakter Jesu forsoning og går utenom Jesus.
Derfor sier Jesus: ”Jeg er veien og sannheten og livet. Ingen kommer til Faderen uten ved meg”, Joh 14,6.
Jesus framhever med disse ordene at ingen kan tre fram for Gud uten ved Ham.
Jesus vil si oss at Han er det offerlam som skal være mellom mennesket og Gud.
Bare for Jesu skyld finnes det nåde innfor Gud, både i den første omvendelsen og i troens daglige liv.
Jesus er det Gamle og det Nye Testamentets Herre, den eneste som vi kan bli frelst ved.
Jesus er både Lammet og Hyrden, både offeret og ypperstepresten.
I sin fornedrelse trer Jesu storhet fram.
I Jesus fornedrelse er Guds hemmelige visdom skjult. Ja, der ligger selve kraften i evangeliet.
Jesu fornedrelse, Jesu blodige død på korset, det som for verden og for den falske åndeligheten ser ut til å være en svakhet i Guds frelsesplan, det er Guds mektige kraft.
”For ordet om korset er vel en dårskap for dem som går fortapt, men for oss som blir frelst, er det en Guds kraft”, 1 Kor 1,18.
Legg merke til at Paulus ikke skriver: ”for oss som blir frelst, var det en Guds kraft”.
Nei, Paulus skriver om ordet om korset: ”for oss som blir frelst, er det en Guds kraft”.
Dette var Paulus nøye med å legge vekt på i sin forkynnelse.
Derfor sier han i 1 Kor 1,17: ”For Kristus har ikke utsendt meg for å døpe, men for å forkynne evangeliet, og det ikke med vise ord, for at Kristi kors ikke skulle tape sin kraft”.
Altså er korsets evangelium en kraft, både til frelse og til fornyelse.
At dette evangeliet for Paulus sin del ble både frelse og fornyelse forstår vi av hans ord i Gal 6,14: ”Men det skal være langt fra meg å rose meg, uten av vår Herre Jesu Kristi kors!”
Hvorfor uttrykte Paulus seg slik?
Det var for at han visste at det eneste som Gud bekjente seg til, og kjentes ved, var nettopp Kristi offer.
Derfor var dette hans eneste ros, det eneste som gav ham liv og frimodighet, og som ble ham til fornyelse.
Å forkynne korsets evangelium var ikke noe spesielt Paulus gjorde bare for forsamlingen i Korint. Nei, det gjorde Paulus i alle forsamlinger.
I Gal 3,1 skriver Paulus: ”Uforstandige galatere! Hvem har forhekset dere? Dere som har fått Jesus Kristus malt for øynene som korsfestet!”
Disse galaterne hadde begynt i ånden, ved korsets evangelium, men endt i kjødet.
Det var noe annet, noe mer, som de nå ville oppleve, regne med og rose seg av innfor Gud.
De sluttet seg til Jesu forsoning, men i praksis hadde de gjort seg ferdige med evangeliet om Jesus som korsfestet for våre synder.
Det åndelige livets fortsettelse.
Hvordan er dette i vår tid?
Hvordan er det med oss?
Vi slutter oss til, og er enige om at Kristi offer på korset og Jesu oppstandelse og seier, er grunnen for vår frelse og salighet.
Men hvordan blir det så med fortsettelsen?
Regner vi også i fortsettelsen, i fornyelsen, med ordet om korset som en Guds kraft?
Eller har vi blitt mette av å høre om forsoningen? Smaker ikke lenger evangeliets manna?
Tenk så stort det er når Gud ved sin Ånd og sitt ord fostrer fram i ånden fattige mennesker.
Dem priser Jesus salige.
De kan ikke klare seg uten nådens evangelium.
Frelsen er uunnværlig for dem.
De som er fattige i ånden har ingen egen hellighet, opplevelse eller erfaring som de vil vise fram for Gud.
Det er Jesus som er den de påberoper seg innfor Gud.
Jesus er deres Herre og Han er oppstått og faret opp til himmelen.
Der sitter Han som deres Yppersteprest og Forsvarer innfor Faderen.
Siden Jesus sitter på den himmelske tronen kalles denne tronen for ”nådens trone”, Heb 4,16.
For Jesu blods skyld finnes det allerede nå en adgang til nådens trone.
Guds velbehag hviler over Sønnen, og over alle dem som innfor nådens trone påberoper seg og ærer Sønnen.
Se ei på meg, se ei på meg, se på din Sønn, o Gud!
Se på Hans sår og se meg ren i Hans forsoningsskrud!
For om du ser meg uten det, ei finnes håp for meg.
Da kan jeg ei bestå en dag, et øyeblikk for deg.
Nei, kjære Gud, se bort fra meg, og se på Jesus Krist,
hvis død og blod på korset har betalt min skyld for visst.
Ja, Han er min rettferdighet, min hellighet, mitt alt,
for han har godtgjort alt for meg, ja, tusenfold betalt.
(Lina Sandell)
Disse versene er en bønn til Gud, en henvisning til Sønnens fortjeneste.
De er et uttrykk for troens fortrøstning på det Offerlam, som ved sitt blod på korset skapte fred og forsoning.
Den Hellige Ånd har til hensikt å forherlige Jesus, både ved omvendelsen og i fortsettelsen av det åndelige livet.
Bare den Ånd som forherliger Jesus, slik at Offerlammet blir dyrebart i hjertet, kommer fra Gud.
Det er ikke alltid så enkelt for Guds barn å tro med glede og fortrøstning.
Følelse av mørke, anklager og åndelig likegyldighet uroer dem.
Men du tyngede sjel, kom i hu at det er sin Sønns sonoffer som Gud kjennes ved, og bekjenner seg til, ikke din egen gudsfrykt.
Den som bekjenner sin synd for Gud, og henviser til Sønnens fortjeneste og forsoning, skal ikke bli til skamme.
---------------------------------------------------
Mer om dagens situasjon i to kommende artikler.
(overs: J E Aasmundtveit)
---------------------------------------------------
Læs del I her.
