Fra Lov&Evangelium.Nr. 8 - 2007.
Av Kristian Fagerli.
Er satan en dum narr, en undermåls klovn med hov og horn, eller er han et ondt, genialt, personlig vesen som har som mål å få meg til helvete?
I dag opplever vi en så fortvilet tilbøyelighet til å se på så mye som nøytralt. Det er så mange ting som er blitt så farlig ufarlig. Det er så lite snakk om at det kanskje kan komme fra, eller bli tatt i bruk av satan, og dermed ha påvirkningskraft.
I militæret lærte vi at fienden hadde vunnet en stor seier hvis han fikk lurt oss til å tro at han var ufarlig eller langt borte. Da ville vi sannsynligvis ta det mindre alvorlig med vaktholdet. Kanskje ville vi til og med komme frem fra tilfluktsstedene våre – bare en liten tur – og så var vi solgt.
Satan er en stor strateg. Slik er for eksempel spiritismen nøytral i dag, bare en selskapslek. Hinduistisk meditasjon er blitt psykoterapi. Bibelkritikken – selvfølgelig den moderate – er ydmyk og stillferdig. Og musikken har i alle fall ingenting med åndeverdenen å gjøre.
Ja, også synden i ren form er blitt så trivelig, avslappende, nesten søvndyssende. Det å sitte kveld etter kveld og la seg underholde av det som Gud hater, det Jesus svettet blod for, og måtte dø for, er blitt lovlig uskadelig for en kristen. Og satan ler.
De gamle så det annerledes. De var mer realistiske:
«Gjem nu Guds ord i ditt hjerte og sinn,
slipp ikke synden og verden der inn,
Jesus la hjertene eie»
(Sb 904:2).
«Redd jeg er for verden, redd jeg er for meg.
Den som deg (Jesus) har vunnet,
rette veien funnet,
kan forville seg»
(Sb 476:7).
«Frykter dog sitt hjerte,
kjenner synd med smerte»
(v. 6).
