Fra ”Stille stunder på veien hjem”.Andagt til 9. juni.
Av H. E. Wisløff.
”Da de så opp, så de ingen uten Jesus alene.” Mat 17,8
Det hadde vært herlig på Tabor; store syner, herlige åpenbaringer, sterke følelser. Himmelen hadde vært åpen, Guds røst hadde lydt og lysglansen fra den evige verden hadde omgitt dem.
Disiplene hadde nytt denne timen. Her var godt å være. Slik ville de ha det bestandig. Her ville de bo. Men slik ville ikke Gud at de skulle ha det bestandig. En gang skulle de få det slik, men veien dit var en troens vei, ikke følelsenes, Derfor forsvant de himmelske vesener. Røsten talte ikke mer, himmelen lukket seg og lysglansen sloknet. Alt ble som før.
Da de så opp, så de ingen uten Jesus alene. Synene svant, men Jesus ble. Han forsvant ikke. Han sto der igjen. Men det var nok.
Slik opplever vi også at følelsene blir borte. Du ser ikke at det er skjedd noen forandring med deg. Alt synes å være som før. Men da du så opp, så du ingen uten Jesus alene. Det er ham du har. Han er grunnen til din frelse. Det er av nåde du er frelst. Når alt ditt eget brenner opp, da se opp. Du har jo Jesus! Og han er deg nok.
