Fra afsnittet "Verdens nød og Jesu myndighet""Livet brød".
Af Øivind Andersen.
(Side 176)
Her kunne være mye å si, men jeg vil få sammenfatte det om to Guds ord, som i grunnen sier alt.
Det ene er at Gud i sitt ord kaller djevelen for «denne verdens gud», og Jesus kaller ham «denne verdens fyrste». Hva sier ikke det om hans makt og innflytelse over menneskene? «Gud», det viI si: han har makt over menneskenes sinn og hjerter. Han behersker deres vilje, deres tenkesett, deres livsinnstilling. Og den som behersker det, behersker alt.
Det annet ord er Efes. 2,2: « ... som I fordum vandret i etter denne verdens løp, etter høvdingen over luftens makter, den ånd som nå er virksom i vantroens barn.
Alvorlige ord. Det er ikke et skremmebilde av overspente mennesker som uttrykkes, når det tales om djevelens makt. Det er Guds tale. Det er vår Frelsers tale, han som elsket oss, og bare vil oss det beste.
Disse ord uttrykker hvordan verden «ligger i det onde». Det uttrykker at mennesket har ingen myndighet når det gjelder å leve rett, når det gjelder å skape gode kår i verden og komme det onde til livs.
Det er djevelen som bestemmer «tidsånden». Han former menneskenes syn. Han gjør seg gjeldende i litteratur, i kunst, i ideologier (livsanskuelser).
Kort sagt: Han hersker over mennesket, inntil den som er sterkere enn han fanger mennesket i sin makt.
Og det alvorlige er at mennesket etter sin syndige natur ikke kjenner djevelens herredømme som noe ondt og fremmed, men tvertom tjener ham med glede uten å vite det! Her er årsaken tiI verdens nød!
Å, den arme verden, hvor den blør! Hvor menneskene lider!
Hvor her er ondt! I sannhet: Synd, sykdom, besettelser, nød og død, det er menneskets kår. Hva makter vi mot dette? Intet! Vi er prisgitt det onde i oss selv.
Er det underlig at det blir rop i sjelen hos den som dette er blitt virkeliggjort for!
---------------------------
Læs del I her.
