Søndagsandagt fra 'Dagen'. Til 6. søndag efter påske.
20. maj 2007.
Af Jan Bygstad.
Prekentekst: Joh. 15,26 – 16,4
Denne søndagens prekentekst er hentet fra Jesu avskjedstale til disiplene. Her forbereder han dem på hva som vil skje etter korsfestelse og opphøyelse. Her underviser Jesus ikke minst om Talsmannen, Den Hellige Ånd, og hans gjerning.
Livet under Åndens ledelse, vil komme til å vekke motstand. Derfor må Jesu disipler ikke vente seg medgang og suksess i hans følge, men allerede i utgangspunktet regne med denne verdens fiendskap.
I møte med dette fiendskap må disiplene vokte seg for fristelsen til å ta anstøt. Anstøtet kan vise seg på to måter: Enten ved å skamme seg over korset, (1. Kor. 1,18ff), eller ved å falle fra troen fordi omkostningene ved å følge Jesus ble for store.
Jesus har tidlig talt meget om at det å følge ham, er å dele kår med ham: "Vil noen komme etter meg, må han fornekte seg selv og ta opp sitt kors opp og følge meg. For den som vil berge sitt liv, skal miste det; men den som mister sitt liv for min skyld, skal finne det", (Matt. 16,24f).
Det er avgjørende å være klar over at kraften av Jesu oppstandelse er knyttet til samfunnet med Jesu lidelser: Idet vi dør med ham, vi lever med ham. Jo mer vi dødes, desto mer utfolder Jesu liv seg gjennom oss!
Fiendskapet fra verden er først og fremst et fiendskap mot Jesu kors, og følgelig mot ordet om korset. Det er derfor Jesus setter ordene om forfølgelse i sammenheng med at hans disipler skal vitne om ham.
Jesu vitnesbyrd setter skille mellom de som er av sannheten, og de som ikke er av sannheten. Dette skille tåler mørkets makter ikke, for gjennom det blir de avslørt.
Jo klarere lyset skinner, jo klarere evangeliet blir forkynt, desto hardere blir også motstanden. Dette er viktig å være oppmerksom på, for det er lett for oss å tenke "pedagogisk" om dette, dvs. at vi innbiller oss at når mennesker ikke riktig forstår evangeliet, er det fordi vi ikke har fått det klart nok frem.
Nei, syndefordervet i mennesket er slik at det nettopp vender seg mot sannheten når det begynner å forstå den! Derfor er det en stor trøst for Jesu venner, at når de skal bære frem vitnesbyrdet om ham, er de ikke overlatt til seg selv, men har løfte om at han vil sende dem Ånden fra Faderen, som skal vitne.
Det åndsbårne vitnesbyrd om Jesus har den forunderlige egenskap at det både vekker motstand, samtidig som det kun er dette som har makt til å bryte denne motstand.
Til sist er det også viktig å legge merke til hvem den hardeste motstand mot evangeliet kommer fra: Den kommer ikke først og fremst fra åpenbart ugudelige mennesker, men fra det vi kaller religiøse mennesker, de som har sete i "synagogen", dvs. kirken. Den kommer altså særlig fra "verden i kirken". Slik var det på apostlenes tid, og vi skal ikke undre oss når det er likedan i dag.
I møte med alt dette skal Jesu disipler ikke miste motet. Ved enden av sin tale trøster han dem slik:
"Dette har jeg talt til dere for at dere skal ha fred i meg. I verden har dere trengsel; men vær frimodige! jeg har overvunnet verden", (Joh 16,33).
