Fra andaktsboken «I lyset».Av Erling Ruud
En mann lå for døden. Han hadde levd ensomt de siste årene. Dobbelt ensom og bitter fordi det var noen som hadde spredd et dårlig rykte om ham. Folk trodde på ryktet, og mange viste åpent at de regnet ham for et dårlig menneske.
Da det ble kjent at han lå for døden, ble det alvor for han som hadde satt ut dette ryktet. Han gikk derfor til ham og ba om tilgivelse. Den døende var villig til å tilgi. Men han ba mannen om først å gjøre ham en liten tjeneste. «Tøm denne dunputen ut gjennom vinduet»!
Han gjorde som den syke sa, og de så begge hvordan dunene fløy til alle kanter. Så sa den syke: «Nå er det bare én ting til jeg vil be deg om: Vil du nå samle inn igjen alle dunene og fylle dem i puten igjen»?
«Jamen, det er jo helt umulig»! innvendte den andre.
«Ja», sa den syke. «Jeg kan nok tilgi de ordene du sa om meg. Men nå forstår du sikkert selv at de aldri kan gjøres usagt eller tas tilbake».
Har vi fått ilden til å bre seg, kan ingen angerens tårer slukke den. På samme måte kan et ord aldri gjøres usagt om vi angrer aldri så mye. Hvert ondt ord, hvert sårende ord, hver bakvaskelse, hvert ondt rykte, tenner en ild som vokser. Derfor skaper den så mye vondt blant menneskene.
«Også tungen er en ild. Som en verden av urettferdighet står tungen blant våre lemmer. Den smitter hele legemet og setter livshjulet i brann, og selv blir den satt i brann av helvete» (Jak. 2:6).
--------------------------------------------------------
Fra andaktsboken «I lyset»,
Lutherstiftelsens forlag, 1939.
Klippet fra L&E 45. årgang, nummer 4
