Fra Bibelsk-tro.Nr. 2 - 2000.
Av Guttorm Raen.
Ulike nådegaver.
Når det gjelder de ulike slags nådegaver, tyder måten de beskrives på, på at det er eksempler som nevnes i Det nye testamente - ikke en totalliste.
Det er jo ikke de samme som regnes opp alle steder, selv om noen av dem er nevnt flere steder.
I somme tilfelle har det blitt lagt stor vekt på å skjelne mellom "naturlige" og "overnaturlige" nådegaver.
Til de første regnes forkynnelse, styrende og diakonale tjenester og lignende, mens de overnaturlige skal være slike som tungetale, helbredelse, spesiell profetisk gave.
I virkeligheten er en slik skjelning fremmed for Bibelen.
Egentlig kan ingen utføre en sann åndelig tjeneste uten ved Guds nåde og hans Ånds virksomhet.
Det gjelder like mye de nådegaver som kalles "naturlige", som forkynnelse, vitnesbyrd og ulike tjenester (jf. det vi nevnte ovenfor om skjelningen mellom naturgaver og nådegaver).
At et menneske blir brakt til omvendelse og tro, er et minst like stort under som at en blir helbredet (Matt 9,2-8).
En skjelning som har mer for seg ut fra Det nye Testamente - selv om den heller ikke er absolutt - er å tale om forkynnende og tjenende nådegaver (1 Pet 4,11, jf. Apg 6).
Årsaken til dette er at det er Guds ord som er viktigere enn noe annet i menighetens liv og virksomhet.
Prioritering av nådegavene.
Derfor kan vi også tale om en viss prioritering og orden angående nådegavene.
Det går klart fram for eksempel i 1 Kor 12,28 - der de første nådegavene som nevnes, er nummerert, men ikke de siste.
Og aller først står aposteltjenesten (som i Ef 4,11), fordi det var gjennom denne Gud ga sin åpenbaring som vi har i Det nye testamente (på tilsvarende måte som vi har det profetiske ord i Det gamle testamente - jf. Ef 2,20).
I denne forbindelse er det en sak vi bør legge merke til, nemlig at alle steder der ulike nådegaver oppregnes, kommer det først nådegaver som har med Ordets forkynnelse å gjøre (Rom 12,4f.; 1 Kor 12,4f. og 28f.; Ef 4,11; 1 Pet 4,10-11).
Dette betyr ikke at andre nådegaver er mindreverdige (jf. bildet av legemet med ulike lemmer).
Men det understreker at Guds ord er det grunnleggende (jf. 1 Tim 5,17).
Uten sann forkynnelse av Ordet, kan ikke Guds menighet bygges opp (Apg 20,32).
I samsvar med dette ser vi også i 1 Kor 14 - der apostelen ser ut til å advare mot en overdreven vekt på tungetale blant korinterne - at de nådegaver som virker til "oppbyggelse, formaning og trøst", regnes for å være de viktigste (v 3).
Spesielt framheves profetisk tale i denne forbindelse. Det skal være en forståelig tale, ellers kan den ikke virke til oppbyggelse (v 9).
Det er viktig å være klar over, at det er Ordet som prioriteres, ikke de personer som har disse nådegavene.
Det skal i Guds forsamling stadig være menn som kalles til å forkynne Guds ord, men de har ikke sin myndighet i kraft av sin stilling, men ved at de forkynner Guds ord rett.
Nådegaver som også er noe som alle troende skal ha.
Det eiendommelige ved noen av nådegavene er at de blir omtalt både som noe som alle troende skal gjøre, og som spesielle nådegaver som ikke er like for alle.
Eksempler på dette er tjeneste (Rom 12,7; jf. Matt 20,26-27; Joh 13,15-16), givertjeneste (Rom 12,8; sml. 1 Kor 16,1-2; 2 Kor 8-9), barmhjertighetsarbeid (Rom 12,8; sml. 1 Pet 3,8), bønn (sml. Apg 2,42 og 6,4), evnen til å prøve ånder (1 Kor 12,10; sml. 1 Joh 4,1f.).
Dette er igjen et eksempel som viser hvor skjevt det blir dersom en blir mer opptatt av nådegavene i seg selv, enn av tjeneste og hva det innebærer å leve i samfunn med Kristus.
Det viser også at det at noen får spesielle nådegaver, ikke skal være noen "sovepute" for andre troende.
Eksempler på nådegaver.
Fordi det - særlig om en del nådegaver - finnes ulike meninger, kan det være på sin plass å se litt på hvilke nådegaver som er nevnt i Det nye Testamente, og hva de går ut på.
I Rom 12,6-8 finner vi sju forskjellige nådegaver.
Den første som nevnes, er profetisk gave, som skal brukes "i samsvar med troen".
I noen sammenhenger betraktes profetisk nådegave som et spesielt, aktuelt og direkte åpenbaringsbudskap, gjerne framført som tungetale, i en form som om Gud talte i jeg-form. Men det som sies i 1 Kor 14, viser klart at dette er en misforståelse. For der legges det vekt på at profetisk tale er tydelig for alle som hører, og virker umiddelbar oppbyggelse.
Profetisk tale i Bibelen er ikke bare framtidsutsagn eller budskap om spesielle forhold.
Det forekommer også - både i Det gamle og i Det nye Testamente, men hovedvekten i profetisk tale ligger på å forkynne Guds ord i samtiden, både domsord og løftesord, det vil si lov og evangelium.
En annen skjelning er at den profetiske tale vi har i Det gamle Testamente ("Så sier Herren") er grunnleggende åpenbaringsord på linje med apostlenes budskap i Det nye Testamente, mens profetisk tale seinere i den kristne kirke ikke har samme autoritative status, men er grunnlagt på det åpenbarte ord vi har i Bibelen.
Er ikke dette klart, kan det lett gies rom for falske profetiske budskap (jf. 5 Mos 13,1f.).
Derfor er det å bringe et profetisk budskap i jeg-form i vår situasjon, ikke et tegn på åndelig sunnhet, fordi det lett gir inntrykk av at slike budskap er mer relevante og viktigere enn det Bibelen selv sier.
I virkeligheten er det nok rettere å si at det avgjørende i et sant profetisk budskap er at det er et vitnesbyrd som ved Åndens ledelse på en særlig måte stiller tilhørerne inn for hva Guds ord sier.
Profetisk nådegave kan derfor være knyttet både til en vanlig forkynnergave og til de troendes alminnelige vitnesbyrd.
At profetisk gave skal brukes i samsvar med troen, betyr ikke at det kreves en spesiell tro for å kunne få denne gaven.
Vekten ligger heller på det motsatte, at en med denne gaven ikke skal gå ut over troen og dens innhold.
Den andre nådegaven som nevnes her i dette avsnittet, er tjeneste (som også i 1 Pet 4,11).
Alle troende er Kristi tjenere, men samtidig er dette altså en spesiell nådegave, det å kunne utføre en tjeneste med glede, å hjelpe andre.
Andre steder brukes betegnelsen menighetstjenere om en oppgave som noen konkret velges til i forsamlingen (Fil 1,1; 1 Tim 3,8f.; jf. Apg 6,2). Både menn og kvinner nevnes blant disse (Rom 16,1; 1 Tim 3,11; jf. 5,9).
For det tredje omtales lærer, det å kunne undervise i troens saker. Dette nevnes i 1 Kor 12,28 som den tredje av de avgjørende Ordets tjenester, og i Ef 4,11 som en av de grunnleggende nådegaver.
Hvor viktig dette er, får vi understreket når vi ser den vekt både Jesus og apostlene la på det å lære, undervise Guds ord (Mark 4,1, Luk 5,3), og hvor avgjørende den rette lære er i Bibelen (1 Tim 4,16; 2 Joh).
Vi bør legge merke til at Det nye Testamente skjelner mellom forskjellige læreroppgaver. Kvinner oppfordres til å undervise andre kvinner (Tit 2,3-5).
Flere steder indikerer at det er en viktig oppgave for kvinner også å undervise barn og unge (1 Tim 2,15; 2 Tim 1,5; jf. Ordsp 1,8).
Men når det gjelder undervisning av de troende generelt i menigheten, den offentlige eller avgjørende læremessige veiledning, sier Bibelen at den skal utføres av menn som har kall og nådegave til det (1 Tim 2,11-12).
Det er dette det tenkes på når lærere i menigheten omtales generelt.
Å kunne formane, er også en nådegave.
Formaning betyr i Det nye Testamente både trøst og veiledning.
Mye av brevene i Det nye Testamente er opptatt av dette.
Det er tale om å minne de troende - kanskje ofte enkeltvis - om å følge Guds ords veiledning.
Og det er tale om å kunne gi rett veiledning og trøst til dem som er i en vanskelig situasjon.
Dernest veksler det med en spesiell tjenende nådegave, å dele ut gaver. Som vi har pekt på ovenfor, er dette både noe som gjelder alle troende, samtidig som noen har fått en spesiell nådegave til det.
Å være forstander eller tilsynsmann (1 Tim 3,1f.) er en oppgave som spesielt er tillagt de som velges til eldste i menigheten (Apg 14,22; 20,17.28).
På mange måter ligger denne tjenesten nær forkynnelse, lære og formaning (1 Tim 5,17), slik disse oppgavene langt på vei går over i hverandre.
Men det at de oppregnes hver for seg, er nok samtidig en indikasjon på at det finnes forskjellige slags forkynner- og lærernådegaver.
Når det gjelder disse nådegavene, legger Det nye testamentet vekt på at det skal være menn som velges eller settes til slike oppgaver i menigheten (1 Tim 2-3).
Til sist i avsnittet i Rom 12 tales det om å øve barmhjertighet.
Dette ligger nær opp til det å dele ut gaver, og viser at også når det gjelder de såkalte tjenende nådegaver, er det flere ulike slag.
Dette er igjen noe som både er en spesiell nådegave og noe som gjelder alle troende.
Når vi så går til 1 Kor 12, finner vi to lister over ulike nådegaver.
Den første er i v 8-10, hvor vi finner ni betegnelser.
Men før vi ser på den, bør vi notere oss de generelle uttrykkene som brukes i v 4-6.
Det er en treklang: Nådegaver - tjenester - kraftige virkninger.
I et naturlig og sunt menighetsliv kan det like mye være det å tjene – eller oppgavene og resultatet av tjenesten – som står i fokus, som selve nådegaven (jf. Apg 6,1f.).
Fremst i denne listen står visdoms tale og kunnskaps tale (v 8).
Hva disse er, har det vært delte meninger om.
Noen har ment at det er tale om spesielle former for ekstraordinære profetiske åpenbaringsbudskap (jf. det vi har nevnt om dette i forbindelse med Rom 12).
Nådegave til å tale profetisk omtales mye i kapittel 14 (jf. også 1 Kor 11,4-5).
En tenker seg da gjerne at v 7 betyr åpenbaringer som gies på en spesiell, direkte måte.
Men både det som står i vers 7 og hele tonen i omtalen i kapittel 14 peker i virkeligheten i en annen retning.
Åndens åpenbaring betyr først og fremst at han tolker Guds ord for oss, slik at vi forstår troens saker (jf. Joh 16,14; 1 Kor 2,9f.).
Dersom ikke Ånden gjør dette, blir Bibelen ikke mer for oss enn en kilde til kunnskap, noe som i og for seg er viktig, men ikke nok.
Skriften skulle gjøre oss "vis til frelse", veilede, formane, bevare og gjøre oss i stand til tjeneste (2 Tim 3,15-17).
Selv om det hender at Den Hellige Ånd gir til kjenne helt spesielle saker (Apg 12,10f.), er det ikke dette som er hans hovedgjerning, men å overbevise gjennom Ordet.
Derfor er det nok rettere å anse disse nådegavene som ulike forkynneroppgaver.
Visdom peker i Bibelen særlig på konkret rettledning for livet og veiledning i gudsfrykt (Ordsp 1,7).
Derfor ligger dette nokså nær formaningens nådegave, som ble omtalt i Rom 12.
Kunnskaps tale er det da naturlig å forstå som et annet uttrykk for lærernådegaven.
Eiendommelig nok kalles tro en spesiell nådegave.
Da er det ikke tale om den frelsende tro som gjelder alle troende, men en spesiell tro som utretter underfulle ting.
Vi kjenner til personer som blir ledet av Gud på en særskilt måte i så henseende.
At dette kalles en spesiell nådegave, viser samtidig at dette er ikke noe alle kristne får, og at det ikke er tegn på et mindreverdig kristenliv om en ikke har denne nådegaven.
Nådegave til å helbrede er også noe som er gitt til noen, men slett ikke til alle.
Ifølge Jak 5,13f. kan troende som blir syke, kalle til seg menighetens eldste for å bli bedt for og salvet.
Det kan se ut som at dette vil være den normale praksis når det gjelder denne nådegaven.
I denne sammenheng understrekes det også at syndenes forlatelse er det viktigste.
Dernest nevnes kraft til å gjøre undergjerninger. Denne og den forrige kan vel betraktes som variasjoner av troens nådegave.
Så kommer en nådegave som bør være vanlig i menigheten, profetisk tale, en nådegave som har med direkte vitnesbyrd å gjøre (jf. Rom 12; 1 Kor 143-4).
Vi kan vel si at profetisk tale først og fremst er det som gjør at vårt vitnesbyrd blir noe som rettet vår oppmerksomhet og vårt hjerte inn mot Guds ord.
Nådegave til å prøve ånder er bare nevnt kortfattet her.
Det må sikte på den oppgave og nådegave som er gitt noen spesielt til å vurdere ut fra Guds ord innholdet i budskap og åndsretninger som vi møter.
Andre steder i Det nye Testamente (særlig 1 Joh, 2 Joh) legges det vekt på at dette også er noe som også alle troende bør legge vekt på å bedømme rett.
Til slutt nevnes tungetale og tydning av tunger.
Disse to henger på mange måter sammen, i alle fall dersom tungetale skal brukes i forsamlingen.
Det ser vi av kapittel 14, hvor det legges vekt på at tungetale i en menighetsforsamling skal tydes.
Ellers skal tungetale bare brukes til egen oppbyggelse (1 Kor 14,4.28).
Mens tungetale i Apg 2 var evnen til å tale reelle språk som en ikke hadde lært, ser det ut til at det i 1 Kor tenkes på en tale som ikke består av noe kjent språk.
I 1 Kor 12,28-30 finner vi en ny liste over nådegaver.
Her er de tre første nummert, noe som viser en bestemt orden.
Jeg tror den har to sider.
For det første er det tale om en innholdsmessig orden, som viser hva som er det grunnleggende. Her kommer for det første aposteltjenesten, dernest profettjeneste, og for det tredje lærertjeneste.
Disse var grunnleggende i den første kristne tid.
Dermed ser vi at prioriteringen også har en tidssammenheng.
For aposteltjenesten fortsatte ikke - og skulle ikke fortsette - ut over den første generasjonen.
Ved apostlene skulle budskapet om Jesu Kristi liv, gjerning og betydning forkynnes og nedtegnes.
Det apostoliske ord vi har i Det nye Testamente, er Guds autoritative ord på linje med det profetiske ord i Det gamle Testamente.
Når det gjelder profeter, ser det ut til at vi har både noe som bare gjaldt på nytestamentlig tid, og noe varig. Det er nok det første som understrekes her.
Profeter virket i de første kristne menigheter til å bekrefte og styrke det apostoliske ord (Apg 13,1; Ef 2,20).
Men profetisk tale slik den er beskrevet i 1 Kor 11 og 14, er nok - som vi har nevnt - et åndsfylt vitnesbyrd som peker på Jesus og Guds ord.
Også lærere hadde en spesiell oppgave i de første kristne menigheter (Apg 13,1).
Men her står vi ved en tjeneste som fortsetter å være grunnleggede i de troendes forsamling så lenge den er i verden (jf. 2 Tim 2,2).
Etter disse tre grunnleggende nådegaver nevnes seks andre uten noen bestemt prioriteringsorden.
Det eiendommelige er at disse ikke følger listen tidligere i kapitlet - noe som understreker at det er tale om eksempler, ikke en fullstendig oversikt.
Kraftige gjerninger tilsvarer vel nådegaven tro i vers 9, eller er kanskje en samlebetegnelse for dette og de to følgende. Men helbrede nevnes om igjen her.
Dernest kommer to nådegaver eller tjenester som ikke er nevnt i den tidligere listen.
Den ene er å hjelpe, noe som kanskje ligger nær opp til det å tjene og å øve barmhjertighet (Rom 12,7-8), selv om det kan tenkes en litt annen nyanse (jf. menighetstjenere i Apg 6; 1 Tim 3).
Å styre er også en nådegave. Å lede en menighet er ikke det samme som å styre en verdslig bedrift. Det må også åndelige egenskaper til, skjønnsomhet, visdom og kjennskap til Guds ord.
Til sist i denne listen kommer tungetale, som i det følgende (kap 14) sammenlignes med profetisk tale.
(Det kan være verdt å notere seg at tungetale regnes opp blant nådegavene bare i 1 Kor. Det viser i alle fall at denne gaven ikke ble vektlagt på samme måte i andre menigheter, og betyr kanskje endog at den ikke var i allmenn bruk.)
Når vi kommer til Ef 4,11, er det tydelig at det er de grunnleggende nådegaver som nevnes.
Selv om de ikke er nummerert, tyder sammenhengen (og sammenligningen med 1 Kor 12,28) på at det er tale om en prioritering.
Bare forkynnende og lærende nådegaver er nevnt.
De to første er som i 1 Kor 12,28, apostler og profeter.
Dernest kommer en ny betegnelse, evangelister, de som har nådegave til å bringe evangeliet til nye mennesker, som ikke kjenner det.
Til sist nevnes her hyrder og lærere.
Ordlyden tyder på at disse her er sett på som én tjeneste, det vil si at en av de fremste oppgavene for en åndelig hyrde er å lære de troende hva Guds ord går ut på (jf. 1 Tim 5,17).
På denne måten skal de også verne de troende mot Satans angrep (jf. v 14; 1 Pet 5,1f.).
Hyrde er et annet ord for eldste eller forstander (Apg 20,28).
Det fjerde avsnittet som omtaler nådegavene i en læremessig sammenheng, 1 Pet 4,10-11, nevner bare to typer nådegaver, uten å gå i nærmere detaljer.
Den ene er forkynnende nådegave, å tale Guds ord, og den andre er å tjene.
Vi har allerede sagt så mye om dette at vi ikke trenger å gå nærmere inn på det nå.
Men en nådegave som ikke er nevnt i disse listene, bør vi ta med til slutt.
Det er nemlig flere steder som viser at bønn ikke bare er de enkelte troendes samtale med Gud, men at det også er en spesiell nådegave som er gitt til noen.
Det som sies i Apg 6,4, er et eksempel på dette.
Der er bønnen og Ordets tjeneste nevnt som det som apostlene først og fremst skulle konsentrere seg om.
De retningslinjer som flere steder gies angående bønn i forsamlingen (1 Kor 11,4-5; 1 Tim 2,1-2,8), peker i samme retning.
Disse stedene synes å indikere at bønn brukes på en dobbel måte i de troendes forsamling.
På den ene siden er bønn noe som spontant forekommer, på lignende måte som vitnesbyrd.
Men det er synes også være tale om at noen leder forsamlingen i bønn, og at dette bør være de som har nådegave til det.
Videre vil denne erkjennelsen at bønn også er en nådegave, være frigjørende overfor den tale som gjør spesielle bønnens mennesker til mønster for alle troende, og gjør bønnen mer til en plikt enn til en rettighet.
Det er saktens rett at vi ofte trenger påminning om å be, men det er ikke noen bestemt måte eller mengde som er foreskrevet i Bibelen for den enkelte troende.
Konklusjon.
Vi lever ved Guds ord, ved evangeliet.
I et sant kristent samfunn - og for den enkelte troende - står alltid Kristus og ordet om korset i sentrum.
Han er hodet for menigheten.
Vi har vårt liv alene ved ham og i ham.
Blir det noe annet som står i sentrum for oppmerksomheten, enten oss selv eller andre, egen eller andres nådegave eller tjeneste, eller hva det måtte være, er det fare på ferde.
Derfor henviser apostelen i omtalen av nådegavene til "en bedre vei" enn å strebe etter etter nådegavene for vår egen del (1 Kor 12,31).
Det er kjærligheten (1 Kor 13).
Uten den er alt - endog de beste nådegaver - til fånyttes.
Men vi må være klar over hva dette innebærer.
1 Kor 13 taler ganske tydelig om at kjærligheten skal virkeliggjøres i våre liv.
Men hva vil det si?
Kort sagt vil det si å være opptatt av Kristus.
Vi kan ikke skape kjærligheten av oss selv, heller ikke ved å konsentrere oss mye om dette.
Det er Gud som er kjærligheten.
Og han har vist oss den ved at han ga sin Sønn til soning for våre synder (1 Joh 4,8-10).
Den som har kommet bort fra denne kjærligheten, må komme tilbake til den, altså til Kristus og hans nåde, om han skal kunne tjene på rett måte i Guds rike (Åp 2,4-5).
Vi blir så små hos Jesus,
det vil han vi skal bli.
Først da kan vi om Jesus
det rette ord få si.
Da blir det ham alene
og ikke meg og mitt,
og hvis jeg så får tjene,
da er det nåde blitt.
(E. Bovim)
-------------------------------------------
Læs del I her.
