Fra Bibelsk-tro.Nr. 1 - 2000.
Av Guttorm Raen.
Et rett syn på nådegavene setter nåden og frelsen i sentrum. Det går fram allerede av selve ordet nådegave.
I 1 Pet 4,10 heter det: "Etter som enhver har fått en nådegave, så tjen hverandre med den som gode husholdere over Guds mangfoldige nåde".
Likevel går det an både å tenke og å tale om nådegavene slik at oppfatningen blir lovisk i stedet for evangelisk. Vi skal nevne noen eksempler på det nedenfor.
Men først er det viktig å se hvilken ramme og sammenheng Det nye testamente setter nådegavene inn i.
Nådegavenes sammenheng.
I 1 Kor 12 - et av de sentrale stedene som taler om dette - begynner apostelen Paulus på en litt eiendommelig måte:
"Når det gjelder de åndelige gaver, brødre, så vil jeg ikke at dere skal være uvitende".
På denne måten understreker apostelen at dette er en viktig sak.
Å være uvitende om nådegavene kan skje på to ulike måter.
Den ene er å ikke kjenne til, eller ikke bry seg om å kjenne til hva nådegavene er.
Den andre er å ha en skjev oppfatning av nådegavene.
Det siste ser ut til å ha vært tilfelle i menigheten i Korint.
Kristenlivets sammenheng.
Det er særlig fire steder i Det nye testamente som taler om hva nådegavene er.
Ett av dem er i Rom 12,3-8.
Dette avsnittet står i begynnelsen av den delen av brevet hvor apostelen kommer med en rekke praktiske formaninger.
Det er viktig å legge merke til at disse formaningene ikke står isolert.
Tidligere i brevet har Paulus på forskjellige måter vist hva frelsen er - rettferdigheten av tro.
Det er dette som er grunnlaget for de praktiske påminningene i forbindelse med kristenlivet (12,1).
Det er tale om å leve i og bli fornyet i nåden (v 2).
Det gjelder å tenke sindig, i samsvar med troens og nådens mål (v 3).
Videre legger vi merke til at apostelen begynner selve omtalen av nådegavene med bildet av de troendes forsamling som Kristi legeme (v 4).
Dette er et bilde som vi møter igjen flere steder i forbindelse med nådegavene (1 Kor 12; Ef 4).
Og endelig ser vi at det like etter avsnittet om nådegavene kommer en konkret formaning om å vise sann kjærlighet i livet, og å avsky det onde (v 9).
Kristusbekjennelse og kjærlighetens vei.
Det lengste avsnittet om nådegavene har vi i 1 Kor 12-14.
Det ser ut til at korinterne tenkte feil om dette - som de også gjorde på en del andre områder, slik at apostelen måtte bruke ganske mye tid på å vise dem hva som var rett.
Dette avsnittet begynner med Kristus-bekjennelsen, sett i motsetning til en falsk åndelighet (12,3). Uten et rett forhold til Kristus kan en ikke forstå de åndelige gaver rett.
Videre understrekes Åndens gjerning og vilje.
Bildet av legemet beskrives ganske detaljert, og det legges vekt på at nådegavene er til tjeneste.
I kapittel 13 har vi det kjente avsnittet som ofte kalles "kjærlighetens høysang".
Vi bør legge merke til at dette står midt i omtalen av nådegavene, og er avgjørende for å forstå dem rett.
Kjærligheten er en "bedre vei" enn å bare være opptatt av de nådegaver en selv har.
En annen viktig vektlegging i 1 Kor er at nådegavene først og fremst skal virke til oppbyggelse for de troende (kap 14).
Tjeneste og legemets oppbyggelse.
I Ef 4,7 flg nevnes også flere grunnleggende nådegaver.
Sammenhengen som dette står i, taler om å leve et liv som er kallet verdig (jf. sammenhengen i Rom 12), om sann åndelig enhet, og om Kristi gaves mål - som er en uendelig nåde, i det at han ga seg selv for oss (Ef 4,1-10).
Videre merker vi oss i selve omtalen av nådegavene en treklang som vi allerede har pekt på: Tjeneste - Kristi legeme - oppbyggelse (v 12-16).
Etter dette kommer en påminning om at en kristens liv skal være annerledes enn hedningenes (v 17).
Liv og tjeneste i de siste tider.
Det fjerde hovedavsnittet om nådegavene er i 1 Pet 4,10-11.
Sammenhengen taler om at vi lever i de siste tider, og gir forskjellige formaninger i den forbindelse.
Og avsnittet som følger, taler om prøvelser som den troende har i verden.
I tillegg til disse stedene finner vi ordet nådegave i forbindelse med Timoteus’ tjeneste - 1 Tim 4,14; 2 Tim 1,6.
De ulike tjenester som nådegavene er knyttet til, finnes også omtalt andre steder i Det nye testamente uten at selve ordet nådegave er brukt.
Sammenfatning om nådegavenes sammenheng.
Sammenfatter vi det som vi har sett på her, skjønner vi at det er viktig å ikke betrakte nådegavene isolert, men i sammenheng med hva kristenlivet er, med troens grunn, med vårt mål, med formålet for vårt liv i verden.
Resultatet av en sann nådegavevirkning er alltid at Kristus blir stor, og at den fører oss til Guds ord.
Loviske syn på nådegavene.
Vi kan skjelne to hovedtyper av misforståelser om nådegavene som fører til en lovisk forståelse av kristenliv og kristen tjeneste.
1. Nådegavene som mønster.
Det første vi skal nevne, er tilfelle da det tales mye om nådegaver, men på feil måte.
En vanlig foreteelse er at en bestemt oppfatning av nådegavene settes opp som ideal eller mønster for åndsfylt kristenliv.
Det kan skje på en individuell måte, ved at opplevelser til bestemte personer som har stått i en rik tjeneste, framstilles som eksempel til etterfølgelse for andre.
Men resultatet blir lett at enkelte nådegaver framheves på bekostning av andre, slik at en mister synet for allsidigheten av tjenestene i "Kristi legeme".
Det kan også skje i form av en mer eller mindre avgjort lære - som vi for eksempel kjenner til fra pinsebevegelsen.
Her blir særlig nådegaven til å tale i tunger framhevet som kjennetegn på åndsdåp og åndsfylde.
Den karismatiske bevegelsen - som selv gjerne vil kalles en "nådegavevekkelse", har langt på vei hatt det samme grunnpreget.
Det legges stor vekt på å oppleve nådegavene.
Særlig de såkalte "overnaturlige" nådegaver vies oppmerksomhet - som tungetale, helbredelse, utdrivelse av onde ånder, en spesiell form for profetisk tale.
I praksis får gjerne måten og formen og den subjektive opplevelse av dette større vekt enn troens innhold.
Det loviske i alt dette ligger ikke minst i at det fører til spesiell oppmerksomhet omkring vår egen opplevelse, og strev etter å oppleve det samme som det som framstilles som ideal.
Hva nåde og tjeneste betyr, kommer fort i bakgrunnen.
I tillegg blir en lett mer opptatt av spesielle nådegaver enn de nådegaver som Bibelen vektlegger mest.
Det kan på mange måter se ut som om de misforståelsene som forekom i korintermenigheten, var nokså lik slike fenomener som er så vanlige i dag.
Dessuten ser vi i dette en ganske sterk tendens til å bruke nådegaver til å framheve seg selv og sine egne åndelige opplevelser.
Det tales gjerne mer om dette enn om Kristus.
Men da er vi nokså nær den fariseiske selvhevdelse som Jesus advarer så bestemt mot (jf. Luk 18,9flg).
Og apostelen Paulus sier klart at det var ikke dette som var hensikten med nådegavene (1 Kor 14,1flg).
2. "Spesialist-velde"
Vi må også si litt om en annen foreteelse som er svært vanlig i våre dager, nemlig å la utdannelse og naturlige evner få avgjørende betydning for stilling i Guds rike, i stedet for å se på hvem som har nådegaver til oppgavene.
En følge av dette er at også kristent arbeid blir mer betraktet som et yrke enn som et kall.
En annen er at troende blir så blendet av "spesialisters" kvalifikasjoner at de glømmer å selv vurdere innholdet i forkynnelse og veiledning ut fra hva Bibelen sier.
Dermed blir det menneskelige forutsetninger og kvalifikasjoner som teller mer enn Ordet og nåden.
Det kan være på sin plass å si litt om forskjellen på naturlig evne og nådegave.
For det er viktig å kunne skjelne rett her.
Det betyr ikke at det nødvendigvis er noen motsetning mellom disse.
Men det vil si at det er ikke noen selvfølge at en som har en bestemt naturlig evne, skal få en stilling og oppgave i Guds rike som tilsvarer dette.
La oss - for å konkretisere - ta noen eksempler.
Det er ikke noen selvfølge at en som har gode talegaver, skal bli forkynner om han blir en kristen.
Nådegave til å forkynne vil si at har et klart Kristus-vitnesbyrd, som kan oppbygge de troende og gjøre klart hva Guds ord sier om ulike saker.
Eller - en som har en god sangstemme har ingen nådegave dersom ikke sangen har et klart vitnesbyrd og bringer oppbyggelse til dem som hører.
Heller ikke er det er selvfølge at en dyktig forretningsmann skal styre i kristne saker.
Vi trenger saktens slike også, men en nådegave vil si at en har forstand på hva åndelig velsignelse og givertjeneste er, og på hva slags ferd som sømmer seg for en troende, og ikke bare betrakter kristent arbeid ut fra verdslige tanker om forretning.
Overfor alt dette er det viktig å understreke sammenhengen mellom nådegavene og tjeneste i Guds rike.
Rett syn på tjenesten beror på erfaring av nåden og at en lever nær Jesus.
Nådegavene er viktige i forbindelse med arbeid i Guds rike nettopp fordi dette ikke er et menneskeverk, men tjeneste i Guds rike - ikke arbeid for oss selv, men for Kristus (Rom 14,7-8; 2 Kor 5,14-15).
I formaningene til Timoteus er apostelen Paulus inne på hvor viktig det er å fortsette å tjene ved nådegavene.
Dette må ikke forsømmes, men stadig tennes opp igjen på nytt (1 Tim 4,14; 2 Tim 1,6).
Dette skjer ved at en selv lever i Ordet og nåden (1 Tim 4,15-16; jf. 2 Kor 4,1).
Noen viktige grunnbegreper.
Før vi ser litt nærmere på hva som sies om de konkrete nådegavene, bør vi si litt mer om noen avgjørende saker som har sammenheng med dette.
1. Legemet.
Dette er et av de viktigste bildene som Bibelen bruker om menigheten, de troendes forsamling. Det forekommmer både i forbindelse med omtalen av nådegaver og andre steder.
Flere trekk blir understreket med dette.
For det første viser bildet hvor galt det er å anse menigheten som en institusjon eller organisasjon.
Guds menighet er en organisme, et livssamfunn.
Bare de som ved troen en kommet inn i og lever i samfunn med Jesus Kristus, hører med til den sanne kirke.
Som Luther sa det, den sanne menighet er "de får som hører den gode hyrdes røst" (Joh 10).
For det andre har de troendes forsamling sitt liv i Kristus.
Det er samfunnet med ham som gjør at de troende også har åndelig samfunn med hverandre (1 Joh 1,3).
For det tredje er det tale om et gjensidig samfunn.
Det vil si at det åndelige samfunnet har betydning for den enkelte, og på den andre siden at Gud gir alle troende en plass og en tjeneste i denne sammenhengen (1 Kor 12,14-27).
Alle er lemmer på legemet, og har sin funksjon i den sammenheng.
For det fjerde må det understrekes at hodet for legemet, menigheten, er Kristus (Ef 1,22; 4,15).
Det er han som har autoritet i menigheten, ikke mennesker.
Det er Guds ord som skal styre i den kristne forsamling, ikke menneskemeninger, og heller ikke paver, biskoper og andre i kraft av sin stilling.
2. Vekst.
Sammen med bildet av legemet understrekes livets vekst (Ef 4,15-16). Her igjen er det liv og konsekvensene av det som står i fokus.
Mange steder brukes et annet, men tilsvarende bilde, av et tre ved rennende bekker (Salm 1; Jer 17), eller av vintreet og greinene (Joh 15).
Det er Gud som gir vekst.
3. Oppbyggelse.
Et annet viktig bilde er at Guds forsamling er et hus eller tempel som Gud bygger (Ef 2,19-22; 1 Tim 3,15). Det et et "hus" der Gud er til stede.
Det eiendommelige er at dette bildet på en måte flyter sammen med bildet av legemet og dets organiske vekst (se f.eks. Ef 4,12.16). Det er de troende selv som er byggesteiner - "levende steiner" - dette huset (1 Pet 2,5).
Dette er bakgrunnen for uttrykket oppbyggelse, som er så viktig i 1 Kor 14.
Oppbyggelse er altså ikke en følelsessak, men at de troende ved Guds nådes ord bygges opp som Guds hus, bindes til Kristus, og knyttes sammen i åndelig fellesskap med hverandre.
4. Tjeneste.
Videre må vi understreke at virksomheten i Guds hus er tjeneste (jf Luk 17,7-10).
Dette står som et parallelt uttrykk til nådegave (1 Kor 12,5), og er en hovedhensikt med nådegavene (Ef 4,12).
Her kommer også betydningen av Åndens ledelse inn (1 Kor 12,7-9,11).
Dette skal ikke forståes subjektivt, men er en understreking av at det er Herren som styrer i menigheten, ikke mennesker, og vi må vokte oss for å sette oss selv eller andre mennesker i veien for ham.
Dette med tjeneste forståes rett når vi er opptatt med Kristi nåde.
5. Kraftige virkninger.
Vi bør også si litt om dette uttrykket, som brukes som en parallellbetegnelse til nådegaver og tjenester i 1 Kor 12,6.
Den norske uttrykksmåten kunne kanskje få en til å tenke at det særlig menes ekstraordinære og underfulle virkninger.
Men resultatene av vanlig forkynnelse og vitnesbyrd er heller ikke menneskeverk.
De er kraftige virkninger av Åndens gjerning - så sant det er tale om budskap som kommer fra Guds ord.
6. Allsidighet.
En hovedsak for apostelen når han bruker bildet av legemet, er å understreke allsidigheten i de troendes tjeneste.
Det er mange lemmer på legemet, med ulike funksjoner.
Det vil derfor i utgangspunktet være skjevt dersom en ensidig betoner enkelte nådegaver på bekostning av andre.
I 1 Pet 4,10 sies det at alle troende har fått en nådegave som skal brukes til å tjene andre med Guds nåde.
Men det sies ingen steder at en nødvendigvis må vite selv at en har en bestemt nådegave, at det bare gies én nådegave til hver, eller at en alltid har den samme nådegaven hele livet.
I virkeligheten er det nok minst like naturlig at det er de andre troende som ser og bedømmer dette.
Det blir galt dersom en blir mer opptatt av selve nådegaven, enn av kallet og tjenesteoppgavene.
Nådegave og konkret kallsoppgave hører sammen, men hva som kommer eller merkes først, ser ut til å kunne variere (1 Tim 3,1; 4,14; 2 Tim 1,6).
