Klippet fra:Lov&Evangelium,
Nr. 4/2001.
Av Per Bergene Holm.
Stå opp! La folket hellige seg!
Si til dem at de skal hellige seg til i morgen. For så sier Herren, Israels Gud:
Det finnes bannlyst gods hos deg, Israel! Du kan ikke stå deg mot dine fiender før dere skiller dere helt av med det bannlyste.…
Og Akan svarte Josva og sa:
Det er sant, jeg har syndet mot Herren, Israels Gud.
Dette har jeg gjort:
Jeg så blant byttet en prektig babylonisk kappe og to hundre sekel sølv og en gullblokk som veide femti sekel.
Disse ting fikk jeg lyst på og tok dem.
De ligger nedgravd i jorden under teltet mitt, sølvet nederst. (Josva 7:10-13, 20-22 )
All synd er bannlyst.
Israelittene skulle slå alt i Jeriko med bann. Både mennesker og dyr skulle slås i hjel og alt godset skulle brennes.
Men Akan tok av det bannlyste godset og skjulte det. Da kunne ikke Israel vinne seier, for Herren var ikke lenger med dem i striden.
Slik er det også for deg.
Du kan ikke vinne seier i kampen mot synden og kjødet, så lenge du vil la noe av dette få leve hos deg.
Det er under bann, og Herren må forlate deg hvis du ikke skiller deg av med synden og lar Gud holde dom over den.
Så lenge du i din kamp mot synden og kjødet likevel vil beholde noen synder som du synes spesielt om og som du kanskje ikke kan skjønne at Gud dømmer, så kommer du til å ligge under for synden som sådan.
Du vil nok aldri finne på å lyve eller stjele. Nei, slike fristelser står du imot.
Men å fortelle noe vittig, om enn litt ufordelaktig, om et annet menneske for å skape litt humring i et vennlig lag, eller unnskylde og bortforklare noe galt du selv har gjort eller sagt, det synes du ikke er så galt.
Vittighetene på andres bekostning og bortforklaring av egne gjerninger og ord, blir som pene klær vi ønsker å ta oss ut i.
De synes vi kanskje det ikke er nødvendig å brenne opp, de vil vi ikke innrømme engang.
Liten surdeig syrer hele deigen.
Er det slik vi kjemper mot synden, så kommer vi til å ligge under for langt grovere synder enn de vi skjuler i teltet vårt.
En liten surdeig syrer snart hele deigen.
Har du det slik lider du nederlag i livet ditt i kampen mot synden.
For din kamp er ikke virkelig. Du kjemper bare mot de åpenbare synder som fører med seg vanære og skam.
De finere synder vil du beholde.
Herren går ikke med deg som kjemper slik, hvor mye du enn ber og håper på hans nåde og hjelp. Du kommer ikke til å seire, men du kommer til å ligge under for dine synder og laster.
Kjødet kommer til å vinne seier, for du har gitt det rom og livsrett.
En fare for hele forsamlingen.
Og vi ser også en annen alvorlig ting med Akan.
Du kan med din synd føre Guds dom inn over din forsamling, ikke bare over deg selv.
Du kan bli årsak til at Guds rike lider nederlag i stedet for seier.
Det er et veldig alvor over å godta noe som Guds ord dømmer og gi livets rett til noe som Guds ord bannlyser.
Tenk om du skulle føre noe inn i Guds rike som strider mot Guds ord.
Du synes ikke det er så farlig og forstår ikke hvorfor Guds ord skulle forby dette eller hint.
Derfor forsvarer du det og tar det med deg inn i leiren, og så må hele menigheten lide under det du har godtatt.
Jeg tenker på de teologer og prester som i sin tid gikk inn for at kvinner også kunne være hyrder og lærere i Guds forsamling.
De åpnet for kvinnelige prester.
De ønsket seg nok ikke noen Rosemarie Køhn eller Siri Sunde.
Men Herren sluttet å stride for dem, og da gikk det slik!
Eller de som i sin tid gikk for å slippe til litt friskere rytmer og mer folkelig musikk i den troende forsamling.
Det finere av verdens musikk.
Og så kom musikklag med gammeldans og ungdomskor med forsiktig pop.
De ønsket seg nok verken dans eller rock.
Men Herren sluttet å stride for dem, for de ville ikke rette seg etter hans ord.
De mente seg å vite bedre enn Guds ord.
Og da går det slik.
Synden må drive deg til Jesus.
Dette er et veldig alvor for den enkelte av oss.
Det er ikke noe å rose seg av at du ikke vinner seier over synden i livet ditt, at du ligger under for den og stadig faller.
Det er ikke et tegn på åndelig modenhet og sunnhet, men et tegn på åndelig sykdom, kanskje også død.
Det skulle være et veldig varsko for deg om at du må fly til Jesus med din synd, alvorlig bekjenne den og rope til Herren om at han for Jesu skyld vil forlate deg din synd.
Det bannlyste må bort.
Det samme gjelder også oss som kristenfolk.
Vi har virkelig grunn til å spørre hva som er årsaken til vår manglende åndskraft:
Er det bannlyst gods i leiren?
Da må det bannlyste bort.
Det må bort fra livet ditt og bort fra den sammenhengen du står i.
Du må bekjenne det for Herren og be ham forlate deg din synd.
Du må rope til ham om nåde.
Dette er et veldig alvor.
Slutter Herren å stride for oss, da kan vi aldri seire, da går det mot undergang, hvor mye vi enn kjemper.
Er det ikke det vi ser i det kristelige organisasjonslivet i dag, oss i Lekmannsmisjonen medregnet?
Synden kommer under falskt navn.
I kap 9 i Josvas bok leser vi om gibeonittene.
De kom til Josva i forkledning og ga seg ut for å være noe annet enn det de var.
Derfor inngikk Josva forbund med dem og lot dem få bo i landet.
Josva spurte ikke Herren om gibeonittene, men støttet seg på hva de selv sa og hva han følte rett ut i fra det.
Det er ikke alltid synden og kjødet står deg åpent i mot.
Er du våken i kampen mot de åpenbare synder, så kan synden og kjødet gjerne komme mer forkledd, under falskt navn.
For det er ikke de navn synden kommer under du skal rette deg etter.
Heller ikke hva du føler og opplever som synd.
Det er hva Guds ord sier som er det avgjørende.
«Men Herren spurte de ikke til råds,» leser vi om Josva og israelittene. (Jos 9:14)
Det er mange som følger synden og sitt eget kjød når det kommer i forkledning eller under andre navn.
Da forstår de ikke at det er kjødelighet og synd.
De lar seg narre av forkledningen.
Gjerrighet kommer under skinn av nøysomhet, forfengelighet under skinn av sømmelighet, baksnakkelse under skinn av åpenhet og sannhet, hor under skinn av kjærlighet osv.
Spørsmålet er ikke hvordan synden presenterer seg, heller ikke hvordan du opplever den, men hva Guds ord sier!
Det må du ikke glemme å spørre om, ellers har du snart gitt rom for noe som du ikke makter å skille deg av med, noe som ligger nedgravd i ditt telt og som du ikke får bukt med!
En snare for Israel.
Gibeonittene ble til en snare for Israel og opphav til forfall og frafall i Israel.
En liten surdeig kom også her til å syre hele deigen.
Israelittene forsøkte riktignok å avhjelpe det hele ved å gjøre gibeonittene arbeidspliktige.
Men det er ikke det samme å gjøre kjødet arbeidspliktig som å utrydde det!
«Målet helliger midlet,» tenker noen.
Det er ikke så farlig om vi pynter på en sak, når det er gjort i god hensikt, for eksempel for Guds rikes sak.
De kler synden straks i et annet navn og gjør den arbeidspliktig slik at den skal tjene Guds rikes sak.
– Det er vel ikke akkurat synd mot Gud om jeg kjører for fort når jeg skal rekke et møte?
– Det er vel ikke synd å gjøre litt arbeid på søndagen, planlegge noe eller ta noen telefoner for å få klarhet i en del saker, eller bake litt til et kveldsmøte, det er jo for Guds rike?
Slik tenker kjødet.
Vidtrekkende konsekvenser.
Men det hjelper ikke om vi gjør synden arbeidspliktig. Den er og blir synd og vil garantert bli en snare for oss, før eller senere.
Det ble ikke til nederlag for israelittene med det samme, ikke i samme slektsledd en gang, men senere.
Ja, det er ikke alltid at en synd blir til frafall for dem som gir den rom.
Vi kan lese om David som ikke straffet sine sønner.
Han sviktet i barneoppdragelsen.
Selv ville han kanskje kalle det mildhet og kjærlighet til sine barn.
Slik er syndens forkledning.
Og selv levde han ikke som noe godt forbilde for sine barn.
Selv ble David frelst og berget, selv om hans kvinnekjærhet nesten hadde ført ham til frafall.
Det gikk godt i hans tid.
Men i neste slektsledd gikk det galt.
Sønnene skeiet ut av mangel på oppdragelse og de tok eksempel av sin fars flerkoneri og kvinnekjærhet.
Det gikk galt med dem.
Hvordan er det i ditt hjem.
Er det synder som får rom der under forkledning, synder som du kanskje ikke helt tenker på som synd, men som dine barn vil ta skade av og som vil bli dem til frafall?
Et veldig alvor!
Når ufrelste tjener i menigheten.
Gibeonittene ble satt til arbeid i helligdommen.
Denne beretningen sier oss derfor også noe om hvor alvorlig det er å la ufrelste få rom i Guds forsamling, at de blir satt til tjeneste, hvor villige de enn er.
Det er mange som tenker at det må være fint å bruke positive verdslige eller i det minste slike som vi er i tvil om, til å gjøre praktiske oppgaver i Guds rike.
Det må være fint å bruke dem til «ufarlig» arbeid, og ikke bare bruke dem som har et avgjort kristenliv.
Så får vi jo dratt dem med i arbeidet.
Ja, de kan kanskje få små lederoppgaver også etter hvert, så kommer de under Ordets hørelse, og kan hende blir de frelst?
Og er det noen som har det litt uklart, så kan oppgaver og ansvar virke positivt og oppdragende og hjelpe dem til både klarhet og modenhet.
Slik har man tenkt i mangt ett ungdomsarbeid, i søndagsskole og leirarbeid.
Så blir det blinde veiledere som leder blinde hvorpå begge går i grøfta og hele arbeidet til slutt verdsliggjøres.
Nei, vi oppdrar ikke noen inn i Guds rike gjennom arbeid!
Og verst av alt:
På en slik vei fører vi verden inn i Guds rike og gir den tilhold der.
Da vil den snart ha det på sitt vis.
En er ikke fornøyd i lengden med å være vannbærer og vedhogger, men vil ha den samme plass og rett som de andre.
Herren lot dem vinne seier.
I kap 10 i Josvas bok, leser vi om hvordan israelittene gikk til kamp mot de ulike folkene i løfteslandet, og Herren lot dem vinne seier.
Kampen ble langvarig og Josva måtte rope til Herren.
Han hørte hans bønn og Herren lot solen stå stille slik at Israel fikk fullføre seieren før solen gikk ned.
Israel vant ikke ved sin egen styrke og makt. Det var Herren som stred for dem. (Jos 10:14)
Slik er det også for oss.
Vi skal være tro i striden, ikke slutte fred med synden og kjødet, ikke unnskylde og skjule synden, men ta kampen opp, om synden synes stor eller liten.
Så skal vi ikke tenke at kampen er over etter første slaget.
Kampen kan bli lang.
Men vi skal ikke bli utmattet av den grunn, men rope til Herren om at han må la oss fullføre kampen helt til seieren er vunnet.
Om det kan gå i bølger under dagens strid, så skal vi vite at vår styrke ligger i tilliten til Herren.
Han strider for oss.
Vi skal stride i vissheten om at han strider med oss og for oss.
Herren strider for oss.
La oss til slutt tale litt enkelt og praktisk om hva det betyr at Herren strider for oss.
Når du i kampen mot synden flittig bruker Guds ord og roper til Herren i din bønn, så vil du erfare at det ordet som du leser og som du i bønnen holder fram for Herren, det får makt i livet ditt.
I det ordet er Jesus selv virksom, i det vekker han syndserkjennelse og trang til syndenes forlatelse, i det vekker han tillit til seg og Guds nåde, lyst til Guds lov og nød for andre osv.
Men dersom du i din sløvhet og likegyldighet verken bruker Guds ord eller bønnen, og venter at Herren skal stride for deg og du skal være stille i den forstand at du ikke gjør noe som helst, da venter du forgjeves på seier.
Det er ikke underlig om du stadig opplever at synden vinner makt i livet ditt.
Du tar jo ikke din tilflukt til Herren!
Du taler vel om det, men du gjør det ikke.
Du blander sammen den kunnskap du har om frelsen i Jesus og det å gjøre seg bruk av den og ha del i den.
Men lever du med Jesus og er han i sannhet din tilflukt og er hans blod din sanne renselseskilde som du daglig må fly til med all synd og svikt, så skal du vite at han er med deg i striden.
Han skal stride for deg, slik at du seirer til sist!
L&E 37. årgang, nummer 4/ 2001.
