Af Gunnar Soppeland.
Menneskeslektens historie er dramatisk skildret i Bibelen.
Først skaptes himmelen og jorden med alt liv som befinner seg der. Mennesket skapes i Guds eget bilde, og blir innåndet av Gud selv.
Så kommer skildringen av det dype fallet som ender med utdrivelse fra paradiset.
Dette var en overgang fra liv og lys til død og mørke.
Deretter kommer ørkenvandringen, og frelsesåpenbaringen som kulminerer med forsoning og oppreisning til et nytt evig liv i Kristus.
Fallet i Adam og oppreisingen i Kristus representerer to avgjørende hendelser som angår alle mennesker til alle tider.
Adam døde både legemlig og åndelig.
Han ble 930 år, men døde åndelig da han syndet.
Utenfor Edens hage var død og forbannelse.
Hele verden lå i det onde.
Lyset ble slukket og jorden underlagt et ufattelig mørke.
Men mørket var ikke endeløst.
I nattens mørke lyste en morgenstjerne og varslet at en ny dag var i emning.
Stjernen var Guds eget løfte om å knuse slangens hode.
Og alt før Adam og Eva startet sin nye bitre tilværelse, kledde Gud dem i skinnklær fra uskyldig liv som ble ofret.
Offeret var Guds handling til liv, lys, framtid og håp, midt i det håpløse mørket.
Fallet ”frigjorde”.
Fallets dag var en satanisk frigjøringsdag.
Satan fristet mennesket til å velge døden fremfor livet.
Han ”utfridde” mennesket fra lysets makt og satte det over i mørkets rike.
Det ble ugudelig omvendt i tanke, ord og gjerning, elsket mørket fremfor lyset, og det vonde fremfor det gode.
Så drepende ”frigjør” synden.
Den henger makabert sammen med døden, og bryter bare ned.
Der synden råder, gjelder dødens lov.
Den er diktatorisk.
Kan ikke avvises, lures eller narres.
Krysser uhindret alle grenser, porter og dører.
Kommer kjælende, brått eller snikende.
Til slott som til hytte, til ung som til gammel.
Har ikke sans for Guds vei.
Synden gjorde mennesketanken udugelig i åndelige saker.
Peter viste dette da han reagerte på Jesu ord om sin lidelse og død.
I følge med Jesus ønsket han seg nok radikale endringer både åndelig og politisk.
Men den veien Jesus sier han må gå reagerer Peter på med spontan uvilje, og irettesetter Jesus.
Jesu vei ble helt feil i forhold til hva Peter hadde tenkt seg.
En sterk åndelig og politisk leder med tilhørende jordisk makt og glans kunne ha passet bedre. (Mark.8:31f)
Men Jesus gjør det klart at den som vil følge ham må fornekte seg selv og bli knyttet til hans egen lidelse og død.
At dette er veien, og at veien innebærer dette, er usmakelig for forstanden.
Menneskelig sett var Peters råd både kloke og velmenende.
Åndelig sett var han enn satan, - fordi tanken hans var som slangens: Han tenkte menneskelig opphøyelse og vinning. Ikke guddommelig.
I Peter møter vi fallets kjernepunkt.
Slangens list.
Det er to historiske hendelser som skiller seg fra alt annet som har hendt.
Det er fallets seier over livet og korsets seier over døden.
Disse preger all fortid, nåtid og fremtid.
Alt som kunne tapes gikk tapt i fallet. Men mer enn alt ble vunne tilbake på korset.
Evig tap eller evig vinning står etter dette på spill for menneskene.
Sjansen for dette tapet eller denne vinningen er i sannhet et svimlende alvor å leve under, - for den som ser og vet om det.
Bibelen sier lite om hvordan død og djevel kunne gjøre seg gjeldende innenfor det fullkomne skaperverket.
Men på enfoldig vis kan en lese og skjønne hvilke våpen og taktikk fristeren brukte med slikt hell.
Ettertiden skulle ha fordel av å kjenne til dette, uten at en i særlig grad synes å ha nyttet seg av det.
Paulus var redd korinterne skulle bli dåret på samme vis som slangen dåret Eva med sin list.
Kjernepunktet i forføringen var å vende tanken bort fra den enfoldige og rene troskapen mot Guds ord.
D. Bonhoeffer skriver at det nettopp var troskapen slangen var ute etter da han på listig vis, med skjult identitet, ålet seg frem og talte gjennom en av Guds gode skapninger.
I den skikkelse som best fornekter hans opphav og vesen, fører han med seg Guds ord og begynner å legge dette ut.
For Eva lød det tillitsfullt.
Kanskje som en åndelig samtale.
Guds ord har Eva hørt før.
Men nå lurer slangen på om Eva har forstått dette rett.
I spørsmålet lå en uhygge som Eva i sin uskyld ikke var i stand til å ta inn over seg: -
Var det virkelig grunn til å reise tvil om hva Gud hadde talt? -
Kunne han ha ment noe annet enn det han faktisk sa? -
Var det opp til henne å finne ut hva Gud egentlig mente? (Hvorfor forskrekkes du ikke, Eva, og stivner av uro og redsler?)
Ja! mente fristeren, og fjernet dermed Gud fra hans egne ord.
Slik ble altså Guds ord åpnet og utlagt på satanisk vis.
Raskere og mer effektivt kunne han ikke nådd sitt mål:
Kraften som kunne ha hindret katastrofen lå ene og alene i at Eva enfoldig og liketil hadde holdt seg bokstavelig til det Gud selv hadde sagt.
Fallet var et faktum i samme stund som slangen fjernet den enfoldige troskapen.
Da vek kraften fra Ordet, - og ordet ble gitt et dødelig innhold.
Grunnen som gudsforholdet var bygget på var borte, og avgrunnen kunne fritt åpne seg og lukke seg om hele Adams ætt.
En livsfiendtlig makt hadde tatt den jordiske tilværelsen i sine hender.
Ordet var Gud.
Det Gud er og det han sier er ett.
Ærefrykt for Guds ord er ærefrykt for Gud.
Den som i dårskap vrenger på Guds ord, forvrenger Gud og sitt forhold til han.
Overalt der den enfoldige troskapen taper for verdens skiftende klokskap, blir Guds ord styrtet ned fra sin suverene majestetiske trone.
Med tapt troskap legger en seg i hendene på en avgud.
Selv om de ytre formelle troskapsfanene vaier som før, går ferden videre med falsk identitet og ny fører.
Falsk opphøying av menneske.
Det teologiske innholdet i fristelsen kunne i dag gjerne kvalifisert til teologiske professorat: Mennesket setter seg selv i sentrum for alt åndelig liv på jorden og vil selv representere Guds makt.
Det er djevelens private fall som blir gjort allment.
Han er selv en fallen skapning som misbrukte sin opprinnelige stand og frihet til å opphøye seg selv til å ta Guds plass.
Overfor Eva gav han ikke inntrykk av å ville redusere noe av det Gud hadde sagt eller gjort. Han ville bare åpne for noe mer; en forbedring og et steg til rikere og mer selvstendig liv.
Fristelsen var altså ikke å stige ned fra sin høye stand, eller å bryte gudsforholdet, men å stige høyere.
Gjøre seg selv større.
Bli som Gud!
Ville bli uavhengig, selvhjulpet, kunne mestre livet fullkomment, kunne alt, skjønne alt, eie alt, bestemme alt, o.s.v.
I lys av denne teologien sier Skriften at ”Kvinnen så nå at treet var godt å ete av, og at det var en lyst for øynene – et prektig tre, siden det kunne gi forstand.”
Alt ble omvendt.
Etter fallet ble det som Gud hadde sagt.
Mennesket døde, og ble skilt fra alt det opprinnelig var og eide.
Organisk levde mennesket videre, men åndelig var det dødt i synd og misgjerning.
Herifra stammer all falsk opphøyelse av mennesket.
Både i litteratur, musikk, vitenskap, teologi og forkynnelse har mennesket etter dette tatt Guds plass.
Opphøyelsen skal til sist kulminere i sin sanne gru:
Antikrist.
Han kommer i stor makt i løgn, tegn og under sier Skriften.
Folk blir forført til fortapelse fordi de ikke tok imot sannheten så de kunne bli frelst.
Uten enfoldig troskap til Guds ord er det fritt fram.
Ordet ble kjød.
Jesu liv startet der syndefallet endte.
Han ble født i syndig kjøds lignelse og med all den syndige attrå, frykt, fordømmelse og fiendskap som fallet endte i.
Dette måtte til for å kunne hjelpe kjødlige menneske, solgt som træler under synden.
”Er du Guds Sønn, så stig ned..”, spottet folket, og foraktet svakheten han viste på korset.
Helt til det siste ble han fristet til å snu fornedrelsen med en handling som svarte til det folket forventet av en som kalte seg for Guds sønn.
Det så ingen mening i Guds lidende tjener, -
Guds offerlam som ble ført til slakting.
Dermed forstod folket heller ikke at han var Snublesteinen som alle opphøyde skulle banne og ergre seg over, fordi de snubler, faller og skader sitt opphøyede selvbilde på denne steinen.
Ikke bare gjør slikt vondt.
Det hindrer også travle, effektive aktører i å realisere sine drømmer.
Derfor vraket de ham.
Først de eldste, øvsteprestene og de skriftlærde, som så brutalt fekk hykleriet sitt avslørt. Deretter Peter og disiplene.
Alle ville sett noe annet enn det de så, hørt noe annet enn det de hørte, og fått noe annet enn det de fikk.
De ønsket så vel han skulle passe bedre inn i det de selv syntes de trengte til; å stige høyere og høyere i egne øyne.
Vraket av Gud.
Jesus ble også vraket av Gud, fordi han var en av Adams falne ætt.
Han måtte svare for synden som om den var hans egen.
Han tok oppgjøret med sin far for hele slekten.
Det var Gud som krevde, og det var Gud som gav.
Kristus hadde et våpen mot synden som kunne fjerne den.
Blodet hans renset fra all synd.
Alt som skilte, dømte og opptente Guds vrede var borte og kunne ikke mer kalles frem.
Jesu død var synden, døden, djevelen, verden og selvlivets overmann.
I døden tok han også med seg våre liv.
For Jesus ble døden enden på hans liv på jorden.
For oss ble den starten og inngangen til vårt nye liv i Guds rike.
Mellom selvlivet (det naturlige mennesket med alt sitt vesen) og det nye livet står Jesu død som det store salige skille.
Venligst oversat til bokmål af ægteparret Soppeland.
-------
Fra død til liv (Del II af II) følger.
