Af Gunnar Soppeland.
Bibelen skildrer som nevnt livsløpet som en overgang fra liv til død, og fra død til liv.
Død betyr altså ikke at det er ute med alt, men at alt blir endret.
Etter død kommer udødelighet. Pinefull eller salig.
Forskjellen ligger i hvordan en lever og dør. I Adam eller Kristus.
De som lever og dør i Kristus er ett med hele hans person og verk, og settes inn i et døds- og livssamfunn med han.
Hans død er et avgjort skille med djevelen og selvlivet, - og med verden sitt vesen, innhold, tankegang og metoder.
Dette stenges ute fra Guds rike.
Virkningen av et samfunn med Kristus er at en ikke lenger lever for seg selv, men i et nytt forhold og kjennskap både til Kristus og hans folk.
Dette skriver Paulus om til korintere som bare har få års tidsavstand til hedenskapet.(2.kor.5:14ff.)
Alt det nye blir gitt ved evangeliet.
Å få smake ”Guds gode ord og kreftene fra den kommende verden” (Heb.6:5) gir avsmak på denne verden.
Til klarere en ser verdien og storheten i det nye, til mer fjerner ens indre liv seg fra det gamle.
Menneskets og Guds vei.
Døds- og livssamfunnet med Kristus er en radikal virkning av evangeliet.
En kan ikke gå fra død til liv og fra mørke til lys uten at det får radikale følger.
Når et evangelium mangler evangelisk virkning, er det grunn til uro.
Hos galaterne vet vi at Kristi evangelium ble forvrengt.
Der ble Guds vei til mennesket byttet ut med et evangelium om menneskets vei til Gud.
Guds vei er bestemt ut fra menneskets objektive behov, og derfor ukjent for mennesket selv. Den andre veien blir derimot bestemt ut fra søkende menneskers subjektive behov og synspunkt.
Testspørsmål.
Skal vi for alvor finne ut av vår egen åndelige situasjon, nytter det ikke å vurdere den ut fra nominell vekst i det kristne arbeidet.
Vi trenger faktisk se kritisk på hva veksten kommer av, og prøve fruktene på Guds ord.
Dvs: Om det er Kristus som viser seg levende og virksom mellom oss, slik alle håper, eller om det er andre skjulte mekanismer som råder grunnen.
Å ufarliggjøre det Bibelen kaller farlig, er kanskje det farligste en kan gjøre.
I dag sier og mener mange kristne ledere det same som samtiden om for eksempel ekteskap og skilsmisse, homofili, samboerskap og likestillingsideologi. (Jeg bruker ikke spalteplass på omfanget).
De sier ikke bare det motsatte av Ordet. Men de bruker det motsatte på en slik måte at en enfoldig forståelse av Ordet fremstilles som feil og diskriminerende.
Respekten for Bibelens ordlyd blir mindre enn for ordlyden i en avis.
Og hele Bibelen blir gjort mer forvirrende enn oppklarende om eksempelvis Paulus skulle ha uttrykt seg slik at alle frem til vår tid har oppfattet han feil.
Den 12. og 14. okt. (2002) skrev Per Bergene Holm to klargjørende artikler i avisen Dagen om ”Faderen og Sønnen, mannen og kvinnen”.
Der viser han klart hva som er Skriftens siktemål med tjenestedelingen.
De praktiske tilvisingene hos Paulus blir i lys av dette nærmest selvsagte.
Er det virkelig mulig å endre et prinsipp som er grunngitt i selve guddommen, uten å ødelegge den heillige sammenhengen en elles vil stå i?
Alvorligere avvik.
Dette kan likevel bare være toppen av ei isfjell.
Merkelig nok er det nærmest blitt tabu å bekymre seg for gudsforholdet til dem som viker av fra skriften.
Men er ikke det truet, hva skal en så uroe seg for?
Holdningen til Skriften viser seg naturligvis igjen i handlinger, og sann eller usann erkjennelse blir selvsagt styrende for ens liv.
Frafall betyr jo ikke at folk slutter å ordne seg med Gud, men at de ordner seg feil.
Det blir en ordning uten hjertets omskjæring i Ånden.
Under det store frafallet i Israel ble omskjæringen fjernet fra inngangen til templet.
I Esek.44:7ff, taler Herren og seier:
”..dere har latt fremmede med uomskåret hjerte og uomskåret kjød komme inn i min helligdom..”.
De hadde også overlatt til andre å ta vare på det Gud ville ha ivaretatt.
Når hovedsaken i templet ble det menneskelige og ikke det guddommelige, kunne de sanne levittene bare fare sin vei.
De klarte seg bedre med de uomskårne.
Kanskje disse tilførte frafallet mye nytt og spennende fra hedningverden.
Katolsk/karismatisk magi.
Til tross for at mange forkynnere i dag er utdannet som spesialister på kristendom, er det mye uklar forkynnelse om hvordan man blir en kristen.
Mange mener alle barnedøpte (mer eller mindre) er kristne, mens andre mener alle kan være kristne, om de bare vil.
Det spriker altså en del fra katolsk magisk sakramentforståelse, til magisk karismatisk; ”ta et standpunkt, gjør ditt valg”.
Mange går langt i å tale om synd og syndstilgivelse. Synd som taleren og forsamlingen (fremdeles) mener er synd, krever de en grundig bekjennelse av og oppgjør med.
Men samvittigheter som kjenner seg dømt av noe annet enn det flertalet i forsamlingen aksepterer som synd, er det ikke lenger rom og tilgivelse for.
Den teoretiske læren forkynneren bekjenner seg til, kan også være forskjellig fra det han i praksis legger vekt på og får applaus for i arbeid og forkynnelse.
Det han legger vekt på, fører han så sammen med forkynnere fra ulike konfesjoner under fellesnevneren: - Søkende menneskers subjektive behov og synspunkt.
Fri vilje.
Fellesnevneren er det menneskelige, det synlige og det følbare.
Her stanser en og finner trøst i at Gud ønsker at alle mennesker skal bli frelst.
Ved tilgivelse og fornyelse kan en urettferdig bli omdannet til en rettferdig.
Nåde blir forstått som nådevirkning og innvortes forandring av naturen.
- Typisk katolsk, kan en si.
Men vanligere hos reformerte og lutheranere enn vi tror.
Ikke underlig at veien fra det ene til det andre er blitt så kort.
Sentralt i dette står troen på den frie vilje.
Har en bare bestemt seg for å høre Gud til, kan en også ha et romslig forhold til han.
Viljen og det gode sinnelaget smelter Guds hjerte så han blir barmhjertig og overbærende, og han gir villig den støtte og kraft tilbake som en ber om.
En kan til og med ha sett seg det høye mål å bli i stand til å utrette nesten det samme som Gud.
Problemet med denne tenkemåten er at Guds ord og vilje ikke oppfattes som noe absolutt. Dermed ser de ikke at deres egen vilje er maktesløs overfor et syndig og vondt hjerte som elsker det vonde og hater det gode.
Så blir heller ikke Kristus absolutt sentral og grunnleggende i alt.
Evangeliet blir noe en enkelt, lett og liketil forstår.
Jesus gjorde jobben med synden, og er et nødvendig middel mot målet. -That’s it.
Men Kristus blir ikke noe mål i seg selv, som trøstesløse syndere må skjule seg i, slik at han blir alt og synderen ingenting.
Læren om den frie vilje er en hyklerisk, ubibelsk historie om et ondt tre som bestemte seg for å bære god frukt.
En vil oppheve syndefallet uten å innrømme hva syndefallet i realiteten innebærer.
Guds vei.
På Guds vei gjelder bare det usynlige en eier i Kristus, av nåde ved tro.
Denne visdommen kan en ikke ta seg til når, eller slik det passer en selv.
Det er et mysterium uten tilgang for andre enn dem Gud selv vil åpenbare det for.
Det gir full frelsesvisshet, frihet, glede og trygghet, midt i anfekting, trengsel, sorg og fare.
Paulus sin omvendelse blir ofte brukt som eksempel på en solid omvendelse.
Det som sjelden blir nevnt (fordi det nå så sjelden skjer?) er at dette handler om en egenrettferdig som blir rettferdiggjort.
I omvendelsen ble alt Paulus aktet for vinning til tap.
”Jeg døde”, vitner han. Han ble gjort så totalt til intet at han ikke hadde noe igjen å begynne med.
Da alt var ute, kunne Gud begynne.
Så ble livet Kristus, og døden en vinning!
Hele romerbrevet, men særlig kap. 7 til 10, tar oppgjør med egenrettferdigheten og den frie vilje.
Fornuften fnyser bare over en fremstilling og fordeling av frelse og dom som er slik at hedningene som ikke søkte rettferdighet, fant rettferdighet.
Mens Israel, som i stort alvor søkte sin egen rettferdighet, ble forkastet.
”Så stor er Herrens nidkjærhet for sin rettferdighet og Lammets ære” seier Rosenius.
I følge romerbrevet er rettferdiggjørelsen basert på at Gud i Kristus erklærer synderen rettferdig ved troen alene, uten forutgående eller etterfølgende gjerninger.(Kp.3-5)
Alt blir nåde over nåde, og troen kan trone høyt over både følelser og forstand.
Ikke noe valg.
Når hjertet er overbevist av denne sannheten, er det bundet.
Guds barn har ikke lenger noe valg.
Et lem kan en ikke være når en selv vil.
Det er legemet som disponerer lemmene.
Det er en fantastisk frihet i å ikke ha noe valg!
Da er en utvalgt til det høyeste og det beste under alle forhold.
Det beste smaker riktignok ikke alltid best.
– Det kan til og med være det som i livet oppleves som det vanskeligste.
Men selv det verste er i Guds hånd dømt til å tjene det evig beste.
Nytt liv innebærer en total endring i forhold til alt.
Livet i kjødet har mistet all sin mening, og er å akte som tap.
Men det nye eies bare i troen.
Det er ikke noe en har i seg selv.
Og det er bare ved troen det er virksomt.
Vi har her sett at Kristus har dratt synderen med seg inn i alt sitt.
Frelste syndere er dermed dratt inn i det Kristus har fore i tiden.
Sammen med ham er de utenfor leiren, og bærer hans vannære!
Venligst oversat til bokmål af ægteparret Soppeland.
