Dødsens alvor uten alvor!

Interview med
Gunnar Soppeland.
Av Dag Rune Lid

– Dødsens alvor uten alvor.
Det er Gunnar Soppeland frå Årdal i Ryfylke som sier dette når han beskriver situasjonen i det norske folk. Den åndelige situasjonen i det norske folk ligger han på hjertet, og han bærer en dyp smerte over utviklingen i kristenfolket.


Gunnar Soppeland er fridtidsforkynner, aktiv skribent i ulike tidsskrift og selvstendig næringsdrivende. Han kom gjennom til liv i Gud i 17 års alderen, og ble som en rykende brann, revet ut av ilden – som han selv opplevde det. Fra barneårene av visste han at det i kallet til omvendelse også lå et forkynnerkall.

Etter militærtjenesten gikk han forkynnerlinjen på Indremisjonens bibelskole i Oslo. Da han var ferdig der, fikk han spørsmål både fra Santalmisjonen og Indremisjonen om å begynne som forkynner. Han trodde forkynneroppgaven skulle vare livet ut, men etter fem år i Santalmisjonen ble dette arbeidsforholdet avsluttet.

– Kallet mitt, forkynnelsen min og det åndelige synet jeg stod for, var ikke lenger i overensstemmelse med organisasjonens profil, seier han.


Et sidespor.
– I 1975 parkerte Gud meg på det jeg oppfattet som et sidespor. Men på sidesporet har jeg hatt mange interessante oppgaver innen næringslivet. Litt forkynnelse har det også blitt gjennom årene, seier han.

– For omtrent ti år siden startet jeg egen virksomhet innen områdene kvalitetssikring og internkontroll. Dagene kan jeg disponere som jeg vil, og kan nå bruke mer tid til Guds ord.
Dag for dag, i snart 30 år, har jeg stått på sidesporet og lyttet etter nytt signal fra han som ikke angrer sitt kall og sine nådegaver.


Undertone av uro.
Han bærer på en indre uro for det som skjer i kristen-Norge.
– Som på Jesu tid står det om hvor vidt Guds hus skal være et bønnehus eller en røverhole. Den raske utviklingen i negativ retning er et alvorlig tegn i tiden. «Saltet» har visst ikke lenger kraft til å motvirke verdens destruktive krefter. Kanskje er vi kommet inn i den tiden da urettferdigheten skal ta overhånd. Da vil det bli vanskelige tider, seier Skriften.

– Alvoret i tida ligger i et paradoks: Midt i dødens alvor, er det total mangel på alvor! Når Bibelen ikke lenger blir regnet for å være hellig, har vi heller ikke noe hellig gudsbilde, bare et forvrengt. Gud kan da være hvem som helst. Og hvem som helst kan ordne seg et gudsforhold.

– Avkristningen gjør at kristendommen mister makten over folket. Alle livsområde må lide for dette, og konsekvensene er store. Både politisk, åndelig og moralsk brytes heillige grenser for å skape mest mulig «fri flyt». Tar en bort det som er evig sant, rett eller galt, blir alt tillatt. Selv lovgiverne og bødlene som dreper barn i mors liv kan da være skyldfrie. Ord som synd, soning og tilgivelse går ut av bruk.


«Du skal» blir til «jeg vil».
– Antropologien ser bare verden og mennesket slik de ter seg for det menneskelige øye. Selvforståelsen ligger i genene sin utvikling. Positivismen og sosialdarwinismen hevder at samspillet mellom arv og miljø gjennom utallige generasjoner har gjort en til den en er.
– Dermed er budene sitt «du skal», erstattet med genene sitt «jeg vil», slik Nietzsche anbefalte. Det første regner mennesket som et evig ansvarlig individ. Det andre regner mennesket som et nummer i en dyreart.

– Løsrivingen fra Gud fører altså til rotløshet og manglende feste. Men dette kan ikke vedvare uten å ende i fullstendig kaos. Det innser da også mange i dag. På alle område er det behov for å finne nye veier og nye utgangspunkt. De politiske partiene har overlevd seg selv, og er endt opp i en slags pragmatisk nyttefilosofi der det lønnsomme er det rette og sanne. De kan ikke lenger legitimere seg ideologisk slik at en vet hvor de vil av.

– Dette gjelder også den kristne virksomheten. Nye utgangspunkt og veier har vært sak nr.1 i lang tid. Er utgangspunktet å holde liv i seg selv og å holde på posisjoner, blir valg av virkemidler og veier deretter. Til forveksling ikke så ulikt det demokratiske prinsippet «jeg vil», kjent fra forsamlingen i Laodikea, som Herren ville spy ut or sin munn.



En morer seg til døde.
– De første kristne var en viktig maktfaktor i verden som verden fryktet. De var salt med kraft. Nå er spørsmålet om saltet blir kastet ut og tråkket ned. Ser en på den nære fortida og det som rører seg i kirker og organisasjoner, kan en undres på om de ikke burde kalle seg frilynte.
– Bruk av underholdning står ikke tilbake for de bevegelsene ungdom før ble frelste fra. Kanskje med et unntak: Noen av de frilynte lagene ville ikke akseptert samboerskap og bruk av rusmidler. Ikke nok med at verden holder på å le og more seg til døde, men mange kristne morer seg også sammen med verden.. Underholdende innslag blir stadig mer vanlig hvor kristne kommer sammen.

– Senest i sommer landet «Zorro» på plattformen under åpningen av Normisjonen sin generalforsamling, revyartister underholdt på Ungdommens Landsmøte i Kongeparken, og fra Oslo Kristne Senter sin tenåringsleir rapporterte avisen Dagen at «Morsomme toalettshistorier blandet med klar forkynnelse fanger oppmerksomheten.»

– Dersom åndelig nød er en tilstand som kommer av Bibelens alvor, blir denne nøden selve livsalvoret og en del av den kristne sin lidelse i verden. Jeg lurer på om det er dette en vil underholde seg bort fra i kristne sammenhenger? spør Soppeland.


Fjerner alvoret.
– Forkynnelse av det alvorligste, uten alvor, fjerner alvoret. Et budskap er ikke rett uten at det har en konkret adresse.
– Dette har med nådegaver å gjøre. Legger vi så til at nådegaven til å forkynne nå blir erstattet med instruktører og artister som framfører sine taler humoristisk, og at sang og musikk er blitt show og underholdning, fjerner dette i alle fall siste rest av alvoret. Er Gud nær, blir det alvor – og stillhet.


Vrøvlekompaniet.
– Her er det fristende å minne om et stykke S. Kierkegaard skrev i «Øyeblikket». Det handler om Brand-Majoren og alvoret ved å ta på seg en åndelig oppgave. Stykket skulle vært obligatorisk lesning minst en gang i året for alle betalte og ubetalte ledere i Guds rike.

– Poenget i stykket er at når det er alvor, blir hele tenke- og handlingsmåten en annen enn i det daglige livet. Dersom Brand- Majoren under en brann nytter seg av det velmente Vrøvlekompaniet som kommer farende med sine ”stripper og pibesprøyter”, er han eo ipso (nettopp derfor) ikke den rette for oppgaven, sier han. Regelen er at til mindre alvor, til mindre betyr det hvor en henter hjelpen fra. Men når en er dødssyk, spør en etter legen!

– I stykket benytter Kierkegaard et ekstra alvorlig språk nettopp for å understreke at når mye står på spill, blir og språket et annet. Klarere, mer inntrengende og direkte. Uten alvor blir alt likegyldig, noe «tidsriktig» språk og form gjenspeiler. ”Kluet” nå for tiden er kommunikasjon. At en tomhet får kontakt med en annen tomhet, er visst underordnet.


Grunnleggende frigjøring.
– Ser vi 40-50 år tilbake gav Olav Valen-Sendstad og Øivind Andersen røst til den klassisk lutherske og rosenianske forkynnelsen av lov og evangelium. De hadde begge klare personlige vitnesbyrd om en grunnleggende frigjøring i evangeliet, og dette var grunntonen i det de forkynte og skrev.

– Omvendelse og gjenfødelse var to ulike hendelser som nok kunne skje samtidig, men som ofte ikke gjorde det. Derfor måtte ikke disse begrepene blandes sammen. Etter deres tid har forkynnelsen til gjenfødelse stilnet av. Omvendelse har blitt til tro på dåpen, og dåpen til varig gjenfødelse av alle barnedøpte. Dette kan være en forklaring på det uføret vi er kommet i. Dermed mistet forkynnelsen kraft og klarhet til å lede søkende sjeler gjennom til evangelisk forløsning. Hovedtema ble i stedet omvendelse og utrustning til tjeneste. «Standpunktet» ble omvendelsen, aktiviseringen i lag og organisasjoner ble tjenesten..

– I sekstiårene blomstret skolelag og ungdomsarbeid. Men mange unge ble trøtte og utslitte av å skulle oppføre seg som åndelig frigjorte kristne, uten at de var blitt det. Disse ble marked for den karismatiske bølgen som kom på 70-tallet. Da fikk vingene luft å sveve på i lange stemningsmettede møter, og ”fjærene” kunne bruse fritt under suggererende sang og musikk. Senere omfang og forgreninger av karismatikken vitner om hvor grunnleggende forvirringen om lov og evangelium var og fremdeles er, seier Gunnar Soppeland.


Karismatikere latterliggjør.
– En klar forkynnelse av lov og evangelium er en trussel mot karismatikken slik den har utbredt seg og blir dyrket. Bare spør Åge Åleskjær! Han er antinomist og latterliggjør det han kaller elendighetsteologi.

– Dessverre er det i dag mange femti-sekstiåringer som sitter igjen med såre følelser fordi de «bøyde seg» under forkynnelse som ikke førte dem fram til evangelisk forløsning. I praksis fikk de bare trædd et nytt livsmønster utenpå et uendret sinn. Av dette ble det hykleri.

– Etter hvert har gapet mellom livsmønster og sinn jevnet seg ut. Ved ulike anledninger kan en høre personer distansere seg fra sin ungdomsomvendelse og stå frem som «nyevangeliske» selvbestemte kristne, uten omvendelse og kledd i et pur verdslig livsmønster.
Andre har blitt lojale mot det livsmønsteret de bøyde seg under, og har hegnet om dette og funnet mening i å tre det ned over flest mulige andre, seier Soppeland.


Alternativet Willow Creek.
– Organisasjoner og forsamlinger som til nå har holdt igjen og ikke skikkelig sluppet til de nye ekspansive rørslene, har nå endelig fått et alternativ i Willow Creek (WC). Prinsippet for denne bevegelsen er at - som en roper i skogen får en svar.

– Etter det jeg har sett er WC et eksempel på hva vi absolutt ikke trenger til i dagens situasjon.
Opplegget minner om noe som David Åleskjær sa på en tenmisjonsfestival for noen år siden. Han ville ikke ha vekkelse men revolusjon, for ordet vekkelse syntes han var for negativt ladet. Det overlot for mye til Gud. «Vi mennesker må derimot gjøre det selv, hvorfor skal Gud gripe inn. Han har jo gjort det.» Innforstått: Alt er opp til oss.


Fremdeles håp!
– De som er fascinert av framgangsteologien vil kanskje riste på hodet av dette intervjuet, om de kom til å lese mer enn overskriften da. Dette er for negativt. Da vil jeg bare presisere at det negative jeg har pekt på, kommer av min mistro til det åndelige menneske og den menneskelige viljekraften, seier han.

– Men på vegne av Guds sak er jeg grunnleggende optimist. Guds sak skal fullendes! Det bygger jeg mellom annet på Rom. 9.16, hvor det heter: «Så beror det altså ikke på den som vil eller på den som løper, men på Gud som viser miskunn.»

– Det jeg her har sagt skulle nok vært sagt av andre enn meg. Jeg er uten formell myndighet. Jeg undres ofte på hvorfor formelle betalte og valgte ledere tier. Skulle jeg ha feiltolket situasjonen, vil jeg gjerne korrigeres. Jeg har ingenting imot sannheter som kan lette på noe av det alvoret jeg her har pekt på, avslutter Gunnar Soppeland.

Bragt i 'Dagen',
27.10.03.