Fra Bibelsk Tro,
Nr. 1/2007.
Av Olav Hermod Kydland.
Dette spørsmålet er det viktigste av alle spørsmål som stilles på jord.
For svaret på dette spørsmål avgjør, hvor du og jeg skal tilbringe evigheten.
Står ditt navn innskrevet i livets bok, skal du få tilbringe evigheten på den nye jord sammen med Lammet, den Herre Jesus Kristus, og hele den frelste skare gjennom alle tider.
Men dersom ditt navn ikke står i livets bok, vil du bli fordømt og gå fortapt og må tilbringe evigheten i helvete under Guds vrede og dom.
Hva er livets bok?
I gammeltestamentlig tid brukte man å føre register over innbyggerne i byene.
Neh 7,5 taler om at en fant en bok med ættelistene.
Det var viktig å være registrert i den boka.
I Neh 7,64 står det nemlig om noen, som lette etter sine ættelister, men de fant dem ikke. Da ble de utelukket ” fra prestedømmet som uverdige for det”.
Gud fører på samme måte en bok over dem som er innbyggere i hans rike (les: 2 Mos 32,32; Sal 69,29 og Dan 12,1).
I Det nye testamente kalles dette register eller denne bok for ”livets bok”.
I Fil 4,3 taler apostelen Paulus om sine medarbeidere, som har kjempet med ham i evangeliet og sier ”… de som har sine navn i livets bok”.
Jesus sier til sine disipler:
”Men gled dere ikke over dette at åndene er dere lydige! Gled dere heller over at navnene deres er innskrevet i himmelen (Luk 10,20).
Med andre ord er det viktigste for oss å glede oss over, er at våre navn er innskrevet i himmelen, det vil si i livets bok.
Hebreerbrevets forfatter skriver:
”Til høytidsskaren og menigheten av de førstefødte som er oppskrevet i himlene, til en dommer som er alles Gud, og til de fullendte rettferdiges ånder” (Heb 12,23).
De sistnevnte refererer seg til de hellige, som levde og døde før Kristus kom. De kommer til å leve i paradis til oppstandelsens morgen.
Livets bok er en opptegnelse eller manntall over alle dem, som tilhører Gud og har tatt imot Jesu Kristi forsoning. Det vil si alle botferdige syndere, som er gjenfødt og rettferdiggjort ved Guds hellige ord og lever i samfunnet med Jesus Kristus, verdens eneste håp (les Apgj 4,12).
Når ble navnene innskrevet i livets bok?
Åp 13,8 taler om, at alle folk på jorda skal tilbe dyret, Antikrist.
Bare de, som har sine navn innskrevet i ”livets bok hos Lammet som er slaktet, fra verdens grunnvoll ble lagt” skal ikke tilbe dyret (se Åp 17,8).
Følgelig kan vi si, at navnet på de troende ble innskrevet i livets bok før skapelsen.
Apostelen Paulus skriver:
”For i ham har han utvalgt oss før verdens grunnvoll ble lagt, for at vi skulle være hellige og ulastelige for hans åsyn” (Ef 1,4).
I sin visdom og forutviten vet Gud, hvem som vil ta imot hans enbårne Sønn, Jesus Kristus og hans forsoning, før den enkelte ble født (se Rom 8,29-30).
Om dette sier Konkordieformelen i kap. 11 ”Om Guds evige forutviten og utvelgelse” blant annet:
”Det er således ikke noen tvil om, at Gud, før denne verdens tidsalder, meget vel og helt sikkert har forutsett og fremdeles vet, hvilke av dem, som blir kalt, som vil tro eller ikke tro.
Likeens hvilke av de omvendte, som vil holde ut, og hvilke som ikke vil holde ut:
hvilke, som etter sitt fall, igjen vil vende om og hvilke, som vil falle i forherdelse.
Slik vet og kjenner også Gud uten noen tvil tallet på, hvor mange det vil være på begge sider.
Men fordi Gud har forbeholdt denne hemmeligheten for sin egen visdom og ikke åpenbart noe om den for oss i Ordet og enda mye mindre har befalt oss å utforske dette ved våre egne tanker, men alvorlig advart oss mot det, Rom 11,33, bør vi ikke med våre tanker trekke slutninger eller gruble over det, men holde oss til hans åpenbarte Ord, som han viser oss til.
Slik vet også Gud uten tvil og har bestemt tid og time for enhver, når det gjelder hans kall og omvendelse.
Men fordi han ikke har åpenbart dette for oss, har vi befaling om alltid å holde ved med Ordet, men overlate tiden og timen til Gud, Apgj 1,7.”
Ifølge Åp 3,5 ser det ut for, at noen, som er innskrevet i livets bok, kan slettes. Derfor må vi være på vakt under livets forskjellige faser, at vi ikke blir ført vill av Satan og hans åndehær, som benytter seg av alle slags former av forførelser og forfølgelser.
Dommen ved den store, hvite trone.
Hvor viktig det er å ha sitt navn innskrevet i livets bok, leser vi i Åp 20.
På dommens dag ved den store, hvite trone avgjøres alle menneskers evige skjebne.
Alle må fram for dommen og stå for Gud.
Her tales det om bøker, som ble åpnet, og om livets bok, og enhver ble dømt etter sine gjerninger, som var oppskrevet i bøkene.
Hovedboka ved dommen er livets bok.
Alle, som har sitt navn i den, blir frikjent og går inn til saligheten, hvor intet urent skal komme inn, og ingen, som farer med styggedom og løgn, skal komme inn, ”men bare de som er innskrevet i livets bok hos Lammet” (Åp 21,27).
Alle, som er innskrevet i livets bok, oppnår den samme lykksalighet, men også de troende skal dømmes etter sine gjerninger. Ikke etter deres vonde gjerninger (synder), for dem tok Jesus på seg på Golgata kors.
Men de troende skal dømmes etter de gode gjerningene, som er gjort i Herren, det vil si deres troskap, offervilje og lydighet mot Herren i deres jordiske liv (se 2 Kor 9,6 ff; Dan 12,3).
Det vil ikke være noen motsetning mellom det å ha sitt navn i livets bok og det å bli dømt etter gjerninger, for bare den, som har navnet sitt i livets bok, kan gjøre gode gjerninger.
Dommen etter gjerningene har ikke noe med selve det evige liv å gjøre som sådan, men med den ære og herlighet, den enkelte vil få på den nye jord.
Alle de vantro skal også fram for Gud ved den store, hvite trone og dømmes.
Da ikke noen av dem står innskrevet i livets bok, blir de ikke frikjent, men dømt skyldig.
Siden de ikke har hatt bruk for den frelse, Gud har tilveiebrakt ved Sønnen, Jesus Kristus, står deres navn ikke i livets bok, men bare i bøkene hvor gjerningene er oppskrevet.
Derfor blir de dømt etter sine gjerninger.
Da de ikke har hatt bruk for Jesu forsoning, står de selv ansvarlig for alle sine synder og onde gjerninger.
Hvem kan sone for arvesynden og sine daglige synder i tanker, ord og gjerninger da?
Ingen kan gjøre det selv.
Det er bare Jesus, sann Gud og sant menneske, som sonet all verdens synd og skaffet til veie en rettferdighet, som gjelder overfor Gud.
Men denne forsoning og rettferdighet har de ikke aktet på, eller de har falt fra og har syndet med vilje, etter at de har lært sannheten å kjenne, ”da er det ikke lenger tilbake noe offer for synd, men bare en forferdelig gru for dom” (Heb 10,26,27).
Disse skal, sammenlignet med dem, som brøt Mose lov, få en verre straff fordi de ”har trådt Guds Sønn under føtter og foraktet paktens blod, det som han ble helliget ved, og har spottet nådens Ånd” (Heb 10,29).
Dermed har de ringeaktet Gud og gjort ham til en løgner.
Derfor må de ta den straff, som følger:
en evighet i fortapelsens mørke under Guds dom og vrede, uten mulighet til å komme bort fra ildsjøen, hvor også djevelen, dyret og den falske profet er blitt kastet, og hvor også døden og dødsriket skal bli kastet (Åp 19,20; 20,10, 14, 15).
Den største tragedien for mange mennesker er, at de ikke tok i mot frelsen i Jesus Kristus, mens det var nådetid.
På dommens dag er det for sent.
- Helvetet eller ildsjøen var opprinnelig ikke bestemt for mennesker, men for djevelen og hans åndehær (Mat 25,41).
Men når mennesker ikke ville tro på Jesus, men følge djevelen, må de selv ta konsekvensene av sitt valg og aldri mer bli vist nåde og miskunnhet fra den treenige Gud.
Dette er den annen død – en pinefull eksistens uten håp og uten en nådig Gud i all evighet.
Læren om den evige fortapelse er nok det vanskeligste lærepunkt i Gud Ord.
Det er fryktelig å tenke på, at mange, som vi omgås i hverdagen, en dag skal gå fortapt.
Dette må imidlertid drive oss inn i bønnens og forbønnens tjeneste: til å nevne både våre kjære ved navn og andre framfor nådens trone og be om frelse for den enkelte.
Må Herren sende vekkelse og nytt liv, slik at flere kan få se sin sanne stilling og vende om til Jesus Kristus.
Tanken på fortapelsens gru må også vekke oss bekjennende kristne til et liv i forsakelse og tro og til å vandre årvåkne og varlig i en ond og forførerisk verden.
Må sangerens bønn bli vår inderlige bønn:
”Vokt meg vel på ferden,
Redd jeg er for verden,
Redd jeg er for meg!
Den som deg har vunnet,
Rette veien funnet,
Kan forville seg.
Før ditt verk til ende,
Regn og sol du sende,
Bruk de råd, du vil,
Bare du meg fører,
Så til sist meg hører
Himmelriket til!”
(Nr 476 v 7,8 i Sangboken)
