Hva er det spesielle ved forkynnelsen?

Av Arne Helge Teigen.
Fra boken "Budskap 2000 - Årsskift fra Fjellhaug Misjonshøgskole".
Utdrag av artikkelen har stått i 2 kronikker i Dagen.
Klippet fra:
http://www.nll.no/

Det å forkynne Guds ord har som kjent en rekke fellestrekk med all annen formidling. Det betyr, at enkelte sider ved det, som gjelder for all kommunikasjon og formidling, også må gjøres gjeldende for forkynnelsen.
Men dersom vi ikke er oppmerksom på, at det også er dyptgående forskjeller mellom det å forkynne Guds ord og formidling av et hvilket som helst annet budskap, vil vi komme til å tenke feil om hvordan vi skal forkynne.
Vi vil ikke forstå, hvordan vi skal arbeide rett med vår forkynnelsen, og vi vil ganske raskt også komme til å forkynne ubibelsk.

La meg illustrere dette ved å peke på noe, som er et velkjent fenomen i alle fall for lærere.
En lærer vet, at visse saker er grunnleggende for formidlingen av alle fag.
For eks. at man taler med klar stemme, har en tydelig fremføring, kontakt med elevene osv.
Samtidig er den dyktige lærer nærmest intuitivt bevisst på, at det også er store forskjeller med hensyn til, hvordan man underviser i de forskjellige fag.
Den måten, som det undervises på i norsk, lar seg ikke fullt ut anvende i matematikk.
Praktiske fag som for eks. heimkunnskap eller sløyd, har sider ved seg, som krever en noe annen undervisningsform enn den, som brukes i de teoretiske fag osv.
Får man ikke forståelse for det spesifikke ved det enkelte fag, lykkes man antageligvis dårlig som lærer i disse fagene.

Mitt ønske med denne artikkelen er da å peke på, hva det er, som er det spesielle ved forkynnelsen og å begrunne, hvorfor det er helt avgjørende, at vi som kristne orienterer vår tenkning om, hvordan det skal forkynnes med utgangspunkt i det, som gjør forkynnelsen forskjellig fra all annen formidling.
Får vi ikke tak i det særegne ved forkynnelsen, er det mange grøfter å falle ned i, blant annet fordi man da står i fare for å tro, at forkynnelsens problem kan løses like enkelt, som man løser et hvilket som helst annet kommunikasjonsproblem.
Da tenker man imidlertid ut fra en forenklet, i verste fall manglende bibelsk forståelse av, hva forkynnelse er, og det vil vise seg at forkynnelsen ganske raskt får slagsider, at den i verste fall blir ubibelsk.


Willow Creek.

Amerikaneren G.A. Pritchard har undersøkt et problem, som grenser opp til det, vi her har antydet, i en analyse av forkynnelsen i den kjente menigheten Willow Creek Comunity Church, som er bygget opp omkring pastor Bill Hybels virksomhet.
I denne menigheten har man bevisst gjort seg nytte av sosiologiske analyser, kommunikasjonsvitenskap og markedsføring for å nå kirkefremmede mennesker med evangeliet.
I sin kritikk peker Pritchard på følgende:

Hybels ønsker på den ene side ikke å forandre det kristne budskap.
Hans ønske er at kirkefremmede mennesker skal føres inn i den kristne forsamling, deretter at de virkelig skal tilegne seg hele det kristne budskap.

Pritchard finner ingen grunn til å betvile Hybels intensjoner, men han mener likevel, at det lar seg påvise, at de metoder Hybels bruker fører med seg, at det kristne budskapet forandres.
Grunnen til dette er i følge Pritchard, at Hybels forsøker å løse spørsmålet om, hvordan det moderne menneske skal nåes med evangeliet ved å bruke metoder fra markedsføring, slik at forkynnelsens problem løses på markeds strategiske premisser.


Bill Hybels program.

I samsvar med vanlig markeds strategisk tenkning er Hybels for det første opptatt av å definere sin målgruppe.
Han ønsker å nå den kirkefremmede amerikaner med evangeliet.
Den typiske kirkefremmede amerikaner kaller han "unchurched Harry."
Ved sosiologisk analyse av hvordan de kirkefremmede tenker og lever, mener han å komme frem til en forståelse av deres eksistensielle livs situasjon.
På bakgrunn av denne analysen følger så spørsmålet om, hvordan menigheten skal skape interesse for det kristne budskap hos disse menneskene.

Spørsmålet blir med andre ord, hvordan det kristne budskap skal presenteres, slik at det oppleves relevant, meningsfullt og tiltrekkende for moderne mennesker.

Svaret er i følge Hybels, at kristendommen må presenteres på en slik måte, at den sier noe inn i det moderne menneskes eksistensielle nød.
Den må svare på deres følte behov.
Når dette skjer, vil det moderne menneske fatte interesse for kristendommen og kan så beveges inn i den kristne forsamling.
Pritchard mener da, at selve presentasjonen av evangeliet blir bestemt av målgruppen.
Dette fører til, at innholdet i det kristne budskapet blir bestemt av, hva kirkefremmede mennesker ønsker å høre.
Vi skal se litt nærmere på dette i det følgende.

For å nå kirkefremmede er det nødvendig å bruke kirkefremmede menneskers språk og deres kommunikative metoder, hevder Hybels.
Dette innebærer en utstrakt bruk av visuelle hjelpemidler, som for eksempel drama.
B. Hybels er særlig kjent for sin bruk av drama som middel til å nå kirkefremmede.

Vi nevner dette her, fordi hans begrunnelse for bruk av drama klart eksponerer hans tenkning om, hvordan man kan nå moderne mennesker med Bibelens budskap.
Dramaet, som gjerne kommer før talen, fremstiller gjerne en situasjon, som det moderne menneske kjenner seg igjen i, fortrinnsvis en tragisk situasjon, for eks en familie, som står på randen av skilsmisse, mennesker som rammes av sykdom el.

Selve dramaet skal ikke gi noen løsning på det problem, som fremstilles, men bare presentere dette på en levende måte, slik at "unchurched Harry" gjenkjenner noe av sin egen slivssituasjon i det.
Forkynnelse og undervisning kan så rettes inn på det problem, som dramaet illustrerer og svare på de spørsmål, som kan reises i den forbindelse.
Dermed kreves et samarbeid mellom dramagrupper og forkynner, fordi forkynnelsen hele tiden må relatere til den situasjon, som blir dramatisert.



Slagsider i forkynnelse og kristendomsforståelse.

Pritchard hevder altså, at forkynnelsen i Willow Creek får alvorlige slagsider.

Selve måten, man tenker på, om hvordan det kristne budskap skal formidles, fører til, at én primært blir opptatt av å presentere kristendommen på en slik måte, at den tilfredsstiller det moderne menneske.
Dette fører til, at man ikke i tilstrekkelig grad er opptatt av at det, som forkynnes, virkelig er i samsvar med Bibelen selv.
Pritchard begrunner dette med å vise til, at han over lang tid har ført statistikk over de emner, som berøres av forkynnelsen i Willow Creek.

Hovedsakelig peker han på, at man er tilbakeholden med å konfrontere kirkefremmede mennesket med Guds hellighet, vrede og dom.

Videre påpeker han, at forkynnelse får et terapeutisk preg.
Man havner i psykologisering av det kristen budskap, en fremstilling av kristendom, som imøtekommer problemer av mellommenneskelige og psykologisk karakter.

Pritchard hevder derfor, at menigheten i Willow Creek har sider ved seg, som gjør det problematisk å plassere den i kontinuitet med andre evangeliske kirkesamfunn.

Med hensyn til sin måte å presentere evangeliet på, skiller denne menigheten seg ut fra, hvordan de evangeliske menigheter har fremstått tidligere i historien.

Luther, Calvin og Wesley lærte at loven, altså det ord som anklager, kommer først, skriver Pritchard, og de lærte også, at dette ordet var nødvendig å forkynne for at omvendelse overhode skulle skje.
Denne kritikken er ikke Pritchard alene om, lignende tanker hevdes for eks av presten og forfatteren John MacArthur.


Vår situasjon.

Jeg tror, at vi også her i Norge gjør klokt i å merke oss Pritchards kritiske analyser.
Vi bør med andre ord se i øynene, at vår tenkning om, hvordan det moderne menneske skal nåes med evangeliene og de metoder, vi bruker som følge av denne tenkningen, ikke nødvendigvis er nøytral i den forstand, at de ikke kan påvirke innholdet i vår forkynnelse.

Dersom vi forsøker å løse spørsmålet om, hvordan forkynnelsen skal nå frem på markedsføringens premisser, eller dersom noen reduserer forkynnelsens problem til å være et allment kommunikasjonsproblem, står vi etter min oppfatning i fare for å bli blinde for særlig to forhold:
På den ene side vil vi fort miste forståelsen for det, som Bibelen sier om, at det naturlige menneske ikke har evne til å forstå eller ta til seg evangeliet på samme måte som det kan tilegne seg et hvilket som helst annet budskap.

Man vil med andre ord feilberegne menneskets evne til å erkjenne Guds ord, komme i konflikt med det Skriften sier om, at ingen er i stand til verken å ta til seg ordet eller å forstå det uten at Gud ved sin Hellige Ånd åpenbarer det. 1. Kor. 1. 14.

Én vil også lett miste synet for, at det kristne budskap faktisk har helt vesentlige sider ved seg, som overhodet ikke lar seg passe inn i en markedsføringsideologi.

Bibelens budskap er med hensyn til sitt innhold støtende, ja anstøtelig. 1. Kor. 1. 23.
Det er anstøtelig, fordi det i loven konfronterer mennesket med dets synd, og fordi det i evangeliet tilbyr en frelse, som nettopp ikke er svaret på, hva det moderne menneske føler som sin nød, eller sitt behov.
Når forkynnelsens problem skal løses på markedsføringsideologiens premisser, vil man nettopp komme i konflikt med disse støtende sider ved forkynnelse.

I verste fall fører det til, at det kristne budskap forandres fra å være anstøtelig til å være tiltalende for det naturlige menneske. En slik forandring innebærer at man beveger seg bort fra sann kristelig forkynnelse.



Frykten for kristendommens anstøt.

I vår tid synes det å bli stadig mer akseptert, at én må være forsiktig, så én ikke støter mennesker bort ved at en presenterer det kristne budskap for radikalt og direkte.

Skal det for eks. sies noe på etikkens område, synes stadig flere å foretrekke dialog og diskusjon fremfor den klare og direkte forkynnelse.
De fleste ønsker å unngå de ord, som konfronterer det moderne menneske med Guds lov. De som likevel står frem med klar bibelsk tale blir i mange tilfeller avspist med måten, de tar saken opp på, de beskyldes for å bruke uheldige ord og uttrykksmåter, de er for direkte etc.

Dette ser vi i en tid, da Guds folk virkelig trenger klare ord.
En må da spørre:
Hvor kommer denne tilbakeholdenhet på Guds ords vegne fra?
Det underlige med den synes å være, at den har arbeidet seg inn i kristenfolket over lang tid.
Før de virkelig store stormkast kom over oss, har vi blitt fanget inn i en slags terapeutisk forsiktig måte å tenke på om det å vitne og forkynne Guds ord inn i denne verden.
Man vil ikke være for kategorisk, ikke for dømmende, man peker heller på hva kristendommen har å si om Guds omsorg for mennesker i sin alminnelighet, fremfor å forkynne et blodig evangelium om ham, som led for våre synders skyld på korset.

Så står vi der da, og vet ikke, hva vi skal si overfor de frekkeste kristendomsavvik. De fleste foretrekker å tie fremfor å tale, og når man først taler, så tales det ikke alltid klart og tydelig, slik Guds ord pålegger oss.



Brytninger om forkynnelsen.

Samtidig er det ikke fritt for, at én i vår tid også merker en nokså kritisk tone overfor den såkalte gammeldagse forkynnelse av lov og evangelium.
Man mener å vite, at denne forkynnelse ikke når frem verken overfor kirkefremmede eller unge.
Det blir til tider ganske kategorisk slått fast en oppfatning av denne forkynnelsens udugelighet, som ikke er til å kjenne igjen verken for dem, som målbærer den eller for dem, som opplever den i sin forsamling.

Bildet er likevel ikke entydig mørkt.
Det finnes ennå de, som forkynner Guds ord, slik at det når frem, slik Gud vil, det skal nå frem, altså slik at det fører til omvendelse og frelse.
Spørsmålet blir da:

Hvordan forkynner man slik Gud vil?
Hvordan forkynne slik, at moderne mennesker føres til syndserkjennelse?
Hvordan forkynne slik, at troen og det nye livet skapes i deres hjerter?

For å gi et lite bidrag til en avklaring av dette omfattende spørsmålet, vil jeg altså rette fokus på det spesielle ved forkynnelsen.


Forkynnelsen skal skape et møte mellom Gud og mennesker.

Både forkynnelse og bibelundervisning skal i følge Guds ord formidle et møte mellom Gud og det enkelte menneske.
At dette er siktepunktet med forkynnelsen, vil få være uenig i.
Uenigheten oppstår imidlertid, når vi forsøker å gjøre det klart, hva dette møtet mellom Gud og menneske innebærer.
Hvordan beskriver Guds ord det møte mellom Gud og menneske, som skapes ved forkynnelsen?
La oss forsøke å gi noen svar.

Når vi leser om Jesu forkynnelse i evangeliene, ser vi, at den ofte ikke hadde den samme virkning som underne Jesus gjorde.
Underne skapte interesse.
Til tider fulgte folk Jesus i store mengder på grunn av hans under.
Men da de hørte hans forkynnelse, trakk de seg tilbake.
Det var noe i Jesu forkynnelse, som tilhørerne opplevde som anstøtelig, dømmende og uforståelig. Joh. 6. 60 – 67.

Apostelen Paulus taler om denne side ved forkynnelsen i 1. Kor. 14. 24 – 25.
Her viser han til, hvordan ikke kristne menneskers opplevde den kristne forkynnelse.

"Dersom dere alle taler profetisk, og det så kommer en vantro eller ukyndig, da blir han avslørt av alle og dømt av alle og det som er skjult i hans hjerte, blir åpenbart. Så vil han falle på sitt ansikt og tilbe Gud og bekjenne: Gud er sannelig iblant dere."

Her ser vi altså, at sann bibelsk (profetisk) forkynnelse konfronterer ikke-kristne mennesker med Guds ord på en slik måte, at de føler seg dømt av det.

Dette gjelder i virkeligheten all forkynnelse, ikke bare forkynnelsen av budene, men også formaning, veiledning og undervisning av forskjellige bibelske emner.

Ja, men Jesus møtte mennesker i den situasjon de var i, og han tok seg av dem i deres nød innvender noen.
Det må vel bety, at vi i vår forkynnelse overfor kirkefremmede først og fremst må forsøke å presentere Gud som omsorgsfull og kjærlig?
Til dette er følgende å si:
Det er sant og riktig, at vi som kristne skal gi omsorg og hjelp overfor menneskers i nød.
Men dermed er det ikke sagt, at forkynnelsen skal være en slags omsorgsoppgave, der vi først og fremst forsøker å gi svar på moderne menneskers mange spørsmål.
I møte med mennesker i nød holdt ikke Jesus ordet om dom og ordet om frelse tilbake.

Hans strategi var ikke at mennesker først liksom skulle gå seg varme i disippel fellesskapet før de fikk høre det radikale ord om omvendelsen og tro.

Nei, Jesus forkynte sitt ord slik, at loven ble en umulig oppgave for mennesket.
Han forkynte slik, at de, som hørte ham, virkelig skulle bli dømt i sin samvittighet, erkjenne sin synd og ved det få bruk for syndenes forlatelse.



Hva det er ved Ordet, som dømmer.

Hva er det ved forkynnelsen, som gjør, at mennesker kjenner seg dømt av den?
Svaret er i første omgang dette:
Bibelsk forkynnelse gjør Gud nærværende for mennesket.
Ved forkynnelsen formidles et inntrykk av den hellige og allmektige Gud, slik at mennesket i lys av Guds hellighet ser sin egen uverdighet, urenhet og synd.
At dette skjer, er ikke nødvendigvis betinget av, hvilket bibelsk tema, som berøres i forkynnelsen.
Om forkynnelsen berører det ene eller annet tema fra Bibelen, så har den alltid noe ved seg, som gjør at mennesker berøres, slik at deres samvittighet dømmes.

Jeg hørte en gang én, som ble omvendt i godt voksen alder, fortelle om denne merkelige side ved forkynnelsen.
Kona tok ham med til bedehuset, og det var det verste, han visste.
Menneskene der var hyggelige og omsorgsfulle, og det kunne forkynnes fra forskjellige sider ved Guds råd.
Likevel, han følte seg alltid dømt ved forkynnelsen, fordi den alltid minnet ham om, at han stod utenfor fellesskapet med Gud.

Bibelsk forkynnelse formidler altså et møte med den hellige Gud.
Guds hellighet kommer nemlig ikke bare til uttrykk gjennom budene, men i hele Skriften.
Guds ord skaper derfor en erkjennelse av å være borte fra Gud.
En erkjennelse av å være under dommen hos den, som ikke har latt seg frelse ved Guds ord om Jesus Kristus.


Hvordan forkynner vi?

Vi har nå forsøkt å se forkynnelsen liksom fra utsiden.
Det spesielle ved den er altså, at den gir et personlig møte med Gud, som fører til, at mennesket forstår, at det er under Guds dom.
At dette skjer, sier imidlertid ikke så mye om, hvordan vi som forkynnere skal gripe an forkynneroppgaven, slik at forkynnelsen virkelig formidles som Guds personlige tale til mennesket.
Dette vil vi forsøke å gjøre i det følgende:

Forkynnelsen skal altså være personlig.
Den skal være av en slik karakter, at tilhørerne blir gjenstand for Guds tiltale. Hva kan så vi mennesker bidra med for at forkynnelsen virker på denne måten?
Dypest sett intet.
Vi er fullt og helt avhengig av, at Gud selv bruker våre ord, at han taler til våre tilhøreres samvittighet og hjerte, gjennom de ord, vi taler. Gud har gitt løfter om, at han vil gjøre dette, så sant vår forkynnelse er i samsvar med hans ord. Jesaja 55. 11.
Det betyr, at vi som forkynnere står under en forpliktelse med hensyn til, hvordan vi bærer ordet frem.
Forkynnelsen skal altså dypest sett være Guds tale til menneskene.
Den skal derfor ikke være et velfundert forsøk fra forkynnerens side på å fremstille kristendommen slik, at moderne mennesker synes den er tiltalende.

Derfor må enhver forkynner, liksom døperen Johannes, være seg bevisst, at han bare er en røst som roper.
En person, som låner sin stemme til Gud. Joh. 1. 23.
Hva dette innebærer, gjør apostelen Paulus klart i 2. Kor 5. 20.
Her sier han, at de, som vitner, skal være seg bevisst, at de taler i Guds sted, fordi de er sendebud i Kristi sted.
For at forkynnelsen skal være tale i Guds sted, må forkynneren fremfor alt være seg bevisst, at det budskap, han bærer frem, er i samsvar med Bibelen.

Sett i relasjon til det, vi tidligere har berørt i denne artikkelen, betyr dette, at en forkynner faktisk skal være mer opptatt av, at hans budskap virkelig er bibelsk enn av de mennesker, som skal nåes med Ordet.
Dette betyr selvsagt ikke, at forkynneren skal være likegyldig med hensyn til å forstå de mennesker, som skal høre forkynnelsen.
Det betyr heller ikke, at én skal være likegyldig med måten, budskapet legges frem på.
Nei, Ordet skal legges frem, slik at det virker hva Gud vil, nemlig omvendelse, frelse og et nytt liv.
Dette betyr blant annet, at forkynneren skal tiltale sine tilhørere personlig.
Han skal si du til dem, slik at både lovens ord og frelsens ord kan tilegnes personlig.


Lov og evangelium.

Vi vil nå si noe mer om, hva det innebærer, at Guds ord og forkynnelsen er å forstå som lov og evangelium.
Vi har pekt på, at lov og evangelium åpenbarer to sider i Guds vesen.
Guds hellighet og Guds kjærlighet.
Det betyr, at alt Guds ord er lov og evangelium.
Det er altså ikke slik, at lov og evangelium bare er to temaer i Skriften ved siden av en mengde andre temaer.
Loven åpenbares i alt det Guds ord, som taler til oss om, hvordan vi skal leve, tenke og være, for å bli godtatt av Gud.
Evangeliet derimot, handler om, hva Gud har gjort for å frelse oss.
Det taler utelukkende om Jesu Kristus, hans forsoningen og om syndenes forlatelse for hans skyld.
Når Gud taler til oss i evangeliet, stiller han derfor ingen krav til oss, men han viser til, at alle kravene og budene er oppfylt i vårt sted – av Jesus.
På denne bakgrunn tilsier Gud oss tilgivelse for alle våre synder.


Vi skal nå si noe mer om, hvordan vi skal forkynne Guds ord som lov og evangelium. Vi vil nå si noe mer om hva det innebærer, at Guds ord og forkynnelsen er å forstå som lov og evangelium.
Vi har pekt på at lov og evangelium åpenbarer to sider i Guds vesen.
Guds hellighet og Guds kjærlighet.
Det betyr, at alt Guds ord er lov og evangelium.
Det er altså ikke slik, at lov og evangelium bare er to temaer i Skriften ved siden av en mengde andre temaer.
Loven åpenbares i alt det Guds ord som taler til oss om, hvordan vi skal leve, tenke og være, for å bli godtatt av Gud.
Evangeliet derimot, handler om, hva Gud har gjort for å frelse oss.
Det taler utelukkende om Jesu Kristus, hans forsoningen og om syndenes forlatelse for hans skyld.
Når Gud taler til oss i evangeliet, stiller han derfor ingen krav til oss, men han viser til, at alle kravene og budene er oppfylt i vårt sted – av Jesus.
På denne bakgrunn tilsier Gud oss tilgivelse for alle våre synder.
Vi skal nå si noe mer om, hvordan vi skal forkynne Guds ord som lov og evangelium.



Hva er forkynnelsens hensikt?

Forkynneren skal altså forkynne Guds lov.
Da er det nødvendig å være seg bevisst, at lovforkynnelsens hensikt er å åpne menneskers øyne, slik at de ser Guds dom over sitt liv.
Dette er lovens hensikt til alle tider og i alle kulturer.
Skal Guds lov forkynnes rett, må forkynneren derfor være seg bevisst, at han legger Ordet frem, slik at det sikter mot syndserkjennelse og omvendelse.
Først når loven har skapt syndserkjennelse, kan vi si, at lovens ord har nådd frem, slik Gud vil, den skal nå frem.

Likevel er ikke syndserkjennelsen et mål i seg selv.
Intet menneske blir frelst, fordi det ser sin synd, ei heller fordi det bekjenner sin synd.
Lovens mål er å gjøre mennesker mottagelige for den nåde, Gud gir for Jesu skyld i evangeliet.
Først når loven har bøyd menneskets samvittighet, kan det erkjenne evangeliet som noe mer enn en teori.
Først når loven har gjort sin gjerning, har mennesket bruk for evangeliets budskap
om Jesus. Jesus blir da den eneste mulighet til frelse fra lovens dom.

På denne bakgrunn vil vi hevde følgende:
Det finnes ingen naturlig overgang fra det å innse, at jeg har et behov for hjelp på det timelige plan, til det å innse, at jeg også er bunnløst fortapt og trenger frelse.
Jeg betviler likevel ikke, at mennesker, som viser kjærlighet og omsorg overfor andre, kan komme i den posisjon, at de virkelig kan få meddelt et budskap fra Guds ord, som kan virke til frelse for dem, som hører på.
Men dersom det budskap, som formidles i en slik situasjon, er avslepet, dersom Ordets anstøt er tatt bort, frelser det ikke.
Skal et mennesker frelses ved det ord, vi vitner, kommer vi ikke utenom det spesielle ved Ordet, anstøtet både i lov og evangelium.

Guds store makt til å frelse viser seg da i, at han bruker nettopp den bibelske forkynnelse til å frelse mennesker.
Han bruker med andre ord det budskap, som ser ubrukelig ut i menneskers øyne nettopp på grunn av sine særegenheter.
Hans makt viser seg også i, at han ikke vil bruke noe annet enn dette ordet.
Ved dette er våre tanker og våre planer satt på plass, ja spilt ut på sidelinjen.

Med tanke på å nå ufrelste mennesker med evangeliet er vi bundet til Ordet og helt avhengig av de løfter, Gud knytter til en sannferdig forkynnelse av hans ord.
Derfor sier Herren:
"Ordet om korset er vel en dårskap for dem som går fortapt, men for den som blir frelst, er det en Guds kraft. For det står skrevet: Jeg vil ødelegge de vises visdom og de forstandiges forstand vil jeg gjøre til intet." 1. Kor. 1. 18 – 19.


Oppsummering.

Med dette er ikke alt sagt om, hva det er som gjør forkynnelsen spesiell.
Likevel tror jeg, at det jeg her har pekt på, er særlig viktig å merke seg i den åndssituasjon, vi befinner oss i for tiden.

La meg da avslutningsvis presisere følgende:
De mennesker, som skal nåes med forkynnelsen, må vi først og fremst forstå på Bibelens premisser.
Dette gjelder både i Norge og på misjonsfeltene.
Vi må med andre ord se bakom menneskenes kulturbetingede tenkemåte, bakom deres større eller mindre problemer i denne verden.
Vi må se i øynene, at Bibelen beskriver ethvert menneske som gudfientlig og fortapt, ute av stand til å forstå Gud og ute av stand til å søke ham.
Ja, det naturlige menneske er ikke en gang i stand til å fatte, at det trenger frelse.
Bare på bakgrunn av denne forståelse av mennesket, kan vi forstå hvorfor forkynnelsen må ha de særtrekk, som vi har pekt på i denne artikkelen.

At Guds dom over synden er menneskets egentlige nød, kan i virkeligheten bare fattes av dem, som selv har erfart dommen fra Guds lov over sitt eget liv.
Altså bare av dem som selv har måttet innrømme sin fortapte stilling og ta imot Jesu nåde.
Derfor er det egentlig også bare disse, som er i stand til å forstå ikke kristne mennesker rett med tanke på, hva de trenger for å bli frelst.

Nettopp dette viser, hvor dypt det stikker, når det blir brytninger om, hvordan man skal nå mennesker med forkynnelsen.
Så er det da også bare de, som selv er frelst, som av Herren er betrodd forkynneroppdraget og misjonsoppdraget.

Klippet fra:
www.nll.no