Fra ”I lys av Ordet”Andakt til 23. april.
Av Guttorm Raen.
”Hans mot vokste mens han gikk fram på Herrens veier.” (2 Kron 17,6)
Det er kong Josafat som får denne fine attesten. Han var en av kongene i Juda som fryktet Gud og ikke søkte til avgudene. Han fikk oppleve at Herren var med ham både i hans strid mot fiender og i arbeidet for å veilede folket i det som var rett.
Det er en viktig side av kristen frimodighet som kommer til uttrykk her. For det er en nøye sammenheng mellom frimodighet og det å gjøre Guds vilje. Å unndra seg for å gjøre det Gud kaller en til, går også ut over frimodigheten til å tjene ham. Likeså når egen i bekvemmelighet, fornøyelser og andre verdslige sysler opptar sinnet og tar plassen for Guds ord.
På den andre siden er ikke sann frimodighet noe vi tar oss til av oss selv, eller noe vi likesom har på forhånd. Den som følger Heri skritt for skritt, i dagligliv og tjeneste for ham, får oppleve at Herren leder og gir glede og økt frimodighet etter som det trenges.
Men vi skal legge nøye merke til at det er tale om å gå fram på Herrens veier. Det kan nemlig bli slik også for en troende at frimodighet går over til selvsikkerhet. Da blir det ikke lenger naturlig å be om Herrens ledelse for alle ting. Eksempler på dette finner vi også i kong Josafats liv, og Herren måtte irettesette ham for det.
Å gå fram på Herrens veier betyr samtidig å være ydmyk i seg selv og avhengig av Kristi nåde. For det er dette som er frimodighetens egentlige grunn (2 Kor 4,1). Når tunge tider kommer, og det gjør det også for den som vandrer i nært samfunn med Gud, skal vi vite at det er det vi har i Kristus, som Gud regner med.
