Fra ”I lys av Ordet”Andakt til 9. november.
Av Axel Remme.
”... sannhetens ånd og villfarelsens ånd” (1 Joh 3,21-4,6)
Vi har med ånd å gjøre. Det skal vi være oss bevisst i troens strid mot de onde krefter, og i kampen for Bibelens lære og Guds rikes utbredelse. «Guds Ånd» og «Antikristens ånd», «sannhetens ånd» og «villfarelsens ånd», står vi overfor. For at vi ikke skal bli forført er det avgjørende å ha et rett forhold til Gud, slik siste del av kapittel 3 fra vers 21 minner om. Med synden tilgitt, en god samvittighet og hjerte som ikke fordømmer, har vi frimodighet for Gud og tillit til at han gir bønnesvar. Løftet om å få «hva vi enn ber om» er knyttet til det å være Guds lydige barn, som ønsker det Gud vil (5,14).
Apostelen gir klare råd for ikke å bli bedratt. Vi har med «sannhetens ånd» og «villfarelsens ånd» å gjøre. Det er ingen nøytrale makter som en upåvirket kan forholde seg til. Første råd som gis, er at en ikke skal tro enhver ånd. Dermed sies det at vi ikke ureflektert skal ha tillit til det vi hører eller leser. For, som det minnes om også her, det er «mange falske profeter» i verden.
Dernest får vi det råd å «prøve åndene». Selv om dette er en nådegave som er gitt enkelte (1 Kor 12,10), har likevel enhver kristen sitt ansvar her. For vi har alle fått det åndene skal prøves på, Guds ord. Denne prøven må ha det gode motiv, ønsket om å finne ut hva som er riktig og ekte.
Vranglæren det slås ned på, gjelder fornektelsen av at «Jesus er Kristus, kommet i kjød». Inkarnasjonens under, at han som var hos Gud ble menneske, unnfanget ved Den Hellige Ånd, og fra fødselen av var sann Gud og sant menneske. Antikristens ånd står bak all fornektelse av sannheten om Jesus Kristus og er kilden til all annen vranglære. Men ved «sannhetens ånd», Den Hellige Ånd, får vi seier over «villfarelsens ånd».
