Fra Bibelsk Tro.Nr. 2 - 2011.
Av Magne Gudvangen.
Jeg har lest: Korsfesting var ikke brukt som dødsstraff i Israel tidligere. Dette var en persisk måte å straffe på. Og den mest grusomme. Tanken bak var: Det gjaldt å gjøre lidinga mest mulig stor og vond. Og den skulle vare lenge.
Så var det slik Han skulle straffes, Han den uskyldige! Dommeren, Pilatus, sa: ”Jeg finner ingen skyld hos denne mannen” (Joh 19,4). Og det som teller mest: Gud Far uttrykker: ”Dette er min Sønn, den elskede, som jeg har velbehag i!” (Matt 3,17). ”O Guds Lam uskyldig, på korset ihjelslaget!”
Til korsfesting hørte med: Fangens rygg skulle hudflettes, piskes til den var hudlaus. Nagler ble slått gjennom hender og føtter. Og heile kroppsvekta kvilte på disse fire punkta. I fleire timer måtte en henge slik før døden kom. ”Naglet til et kors på jorden henger under vredens torden Himlens Herre og Guds Sønn. Selv den eviggode Fader Ham i kvalene forlater, hører taus hans angest bønn.
Å la aldri noensinne
Korsets tre meg gå av minne,
som deg, Frelsens fyrste bar!
Men la kors og død og smerte
tale, rope i mitt hjerte
hva min frelse kostet har!”
(Sangb. 671).
Korset – dette pinens og forbannelsens tre – er blitt seiersmerket vårt! Edin Holme uttrykker det slik:
”Ditt kors, o Krist, ble verdens sol,
dets lys ei grenser kjenner.
Ditt kors, o Krist, ble ærens stol,
der livets lue brenner.
På korset åpner du din favn
for hver forvillet synder.
Fra korset, i din Faders navn,
du verden fred forkynner.
La slukkes alle lys på jord.
La stenges alle veie!
Den som har funnet Korsets spor,
har evig nok i eie” (Sangb. 248).
”Ave Crux, spes unica!” sa de gamle: ”Hill deg, kors, du mitt eneste håp!”.
