Af Olav H. Kydland.3. februar 2009.
I Det gamle testamente ble betegnelsen "vekter" først og fremst brukt om en skiltvakt, for eksempel på murene (2 Sam 18,24), eller på hauger og fjelltopper, jfr. Jer 31,6.
Uttrykket ”vektere” ble også brukt om dem som fungerte som et slags bypoliti som våket over orden og sikkerhet, og gikk bestemte runder i gatene om natta, jfr. Salme 127,1. Deres oppgave var også å varsle når det grydde av dag.
Herrens profeter ble også kalt vektere. Profeten Jesaja blir betegnet som vekter, Jes 21,11.
Til profeten Esekiel sier Herren: "Jeg har satt deg til vekter for Israels hus", Esek 3,17.
Profeten Jesaja betegner Israels politiske og religiøse ledere som blinde vektere og som "stumme hunder", Jes 56,10.
Hvordan er så situasjonen i dag? Trenger vi vektere på murene? Ja, det gjør vi.
Hva kreves av en vekter? Først og fremst må han være en bekjennende og gjenfødt kristen som lever i et inderlig og fortrolig samfunn med den Herre Jesus Kristus. Hans liv og virke må gjenspeile Frelserens. Han må ha kall fra Herren til tjeneste. Den som Herren kaller til å være vekter, den utruster han også med sin Ånd og gir nådegaver til å tjene.
Basis for vekterens arbeid og virke er Bibelen, Guds hellige og ufeilbarlige ord, norma normans, den normerende norm for tro, lære og liv. På samme måte som de sanne profetene stod i "Herrens fortrolige råd", se Jer 23,18-22, må også vekteren leve og ånde i Guds ord.
David Hedegård sier: "Bibelen har en livsviktig funksjon i min hverdag, for å bruke Bibelen under bønn, det er å omgåes med Frelseren selv. Og det er bare i Bibelens ord jeg møter ham".
Hva er vekterens oppgave? Det er å be, forkynne og veilede. Bønnen og forbønnens tjeneste er viktig, og på grunnlag av Guds hellige ord skal han forkynne lov/evangelium, synd/nåde til omvendelse, frelse, nytt liv og formanig til å leve et hellig liv.
Budskapet til alle mennesker må være at det er ikke frelse i noen annen enn Jesus Kristus (Apg 4,12). Utenfor Jesus Kristus er det ikke noe håp, bare fortapelse og evig død.
På samme måte som profeten Esekiel fikk i oppdrag å advare den ugudelige (Esek 3,17 ff.), slik skal vekteren i dag advare de ugudelige, også myndighetene, uansett stilling og stand.
Vekterens oppgave er også å veilede. Da er det maktpåliggende å kunne skjelne mellom Guds ord og alle former for menneskeord som for eksempel profane "ismer" og ideologier, religiøse og såkalte ”kvasikristelige” tankebygninger. Til dette kreves det grundig kunnskap og kjennskap til Guds åpenbaringsord.
Det fortelles om bankkasserere i middelalderen at de daglig risikerte å bli lurt av falske mynter, som det vrimlet av. Et viktig ledd i deres utdanning var derfor å sette dem i stand til å avsløre falsknerier.
Dag etter dag, uke etter uke satt de med en ekte mynt i den ene hånden, en falsk i den andre. Myntene slapp de så alt i ett ned på en metallplate. Etter hvert oppfattet de en ørliten forskjell i klangen på de to myntene. Lyden av den ekte mynten tok de med seg i arbeidet. Den dyktige kasserer avslørte fort falsknerier ved ganske enkelt å foreta "klangprøven".
Når vekteren kjenner Guds ord, vil han kunne avsløre vranglære og vranglærere. Gjennom hele kirkehistorien har vranglære florert, men mot de siste tider vil det bli enda verre. Å avsløre falsk lære og falske lærere er noen av de tyngste oppgaver for vekteren, men det er livsviktig.
Biskop Bo Giertz sier: "Falsk lære er farligere enn grove synder og laster, for den som lever et lastefullt liv, pleier å vite at han synder, men den som er forvillet ved falsk lære, tror alt er vel, selv om han er på vei til fortapelsen."
Vekteren må advare mot all lære som strider mot Skriftens læremessige enhet, treenighet-slæren, Jesu to naturer, forsoningen, frelsen, dommen, livets to utganger , enten evig død eller evig liv.
Det kan også være tale om etisk vranglære som for eksempel fosterdrap (abort), gen-manipulasjon, læren om tjenestedeling, kritikk og forkastelse av Bibelens skaperordning, godkjennelse av homofile forhold og aktiv dødshjelp.
Likedan bør også nevnes den ødeleggende utviklingslæren hvor menneske betraktes som et dyr.
At disse ubibelske tanker har fått innpass blant kristne, skyldes tidsåndens innflytelse. De dominerende tanker, meninger, spekulasjoner, begjær, impulser, håp og hensikter som opptar og er i omløp blant verdens mennesker, får ofte innpass i forsamlingene. Det er vekterens kall og oppgave å advare Guds folk mot verdens forførende ånd og sekulære ideologier.
Når en tar i bruk verdslige virkemidler som drama, dans, larmende og eggende musikk i kristelig virksomhet, er det et tegn på at man er under innflytelse av tidsåndens tyranni.
Vekteren må peke på hva Guds ord sier: "Så sa Herren: Stå på veiene og se til. Spør etter de gamle stier. Spør hvor veien går til det gode, og vandre på den! Så skal dere finne hvile for deres sjeler…."
Men dessverre ville Israels-folket ikke vandre på den, heller ikke de fleste av dagens mennesker vil det.
"Vekter! Hvor langt på natt?" Jes 21,11. Vår tid preges av åndelig mørke og frafall. Hvor stort er ikke mørket blant verdens mennesker, både i vårt land og den øvrige verden.
Hatet mot Israel, Guds utvalgte folk, er skremmende og bekymringsfullt, men det er det sikreste tegn på endetidas kaotiske forhold. Vekteren må veilede og oppfordre til bønn for Israel, for løftene står fast: ”Hele Israel skal bli frelst” Rom 11, 26. Herren vil fortsatt bruke Israel blant hedningefolkene (se Apg 15,13-18).
Både ubefestede navnkristne og verdens barn forføres i dag av den antikristelige ånd og blir et lett bytte for Antikrist og hans åndsmakter når den tid kommer. Derfor må vekteren ut fra Bibelen tyde tidens tegn, advare og forkynne, men være seg bevisst at han ikke sier mer enn Guds ord sier. En fare kan være å ”utbrodere” tidens tegn og Jesu gjenkomst etter sin egen fantasi.
Guds folk er følgelig avhengige av sunne og åndsfulle vektere som både lærer og lever etter Guds ord. Vektere som advarer mot alt som bryter med Den Hellige Skrift og oppfordrer Guds folk til å ferdes i hellighet og gudsfrykt, og ta seg i vare så ingen blir revet med av ”de lovløses villfarelse” (2. Pet 3, 17).
