Fra Bibelsk Tro. Nr. 1 - 2004.
Av Erik Høiby.
«Og kongen skal svare og si til dem: Sannelig sier jeg dere: Alt dere gjorde mot en av disse mine minste brødre, det gjorde dere mot meg» (Matt 25, 40)
Med enkle, men faste trekk står i denne tekst skissert bildet av den absolutte majestet, herskeren over hærskarene, den allmektige Gud. Milliarder av mennesker er samlet for hans ansikt, helt fra den første som trådte på denne jord til den aller siste. Tiden er ferdig og utkoplet, bare evigheten fortsetter. Alt er ryddig. Tvil og diskusjon om Jesus og Gud har opphørt. Vi er kommet dit at alles øyne er rettet nettopp på ham, og han er trådt fram i herlighets majestetiske skikkelse. Legioner av engler omgir ham. Den himmelske verdens virkelighet er blitt synlig for det menneskelige øye. Domsberetningen fra Matteus 25 vil gjøre det tindrende klart at vi alle som én går denne avslutning i møte. Ja. ikke bare det, men vi nærmer oss Majestetens dom over våre liv.
Dommen blir avgjort etter gjerningene, står det. Den siden ved evangeliet er vi forsiktige med å røre ved. Og det er rett at vi må alltid få komme tilbake til hva Jesus har gjort for oss, når det er tale om å bli frikjent for Gud, for våre egne gjerninger holder ikke mål. Heller ikke i dommen for Guds trone er det noe som avsvekker denne sannheten, for på dommens dag vil det gjelde for helt og fullt at «alle dem som tok i mot ham, dem gav han rett til å bli Guds barn, dem som tror på hans navn» ( Joh 1,12).
Men den levende tro har en lidenskap – om enn i skrøpelighet – å få følge hans vilje. Fordi Jesus næret en særskilt omsorg for syke, forkomne, prøvede mennesker, forventer han det samme sinn av sine barn, en frukt av deres liv som tror på ham – som gjenspeiler seg i gode gjerninger, gjerne gjennom de eksempler som Jesus antyder i tekstsammenhengen her. Om de er blitt utført av hans venner som tegn på en levende tro, vil nettopp gjerningene bli trukket fram på den ytterste dag, som anklager til fordømmelse, eller til velsignelse for den som har vært i besittelse av en levende tro. Deres ydmyke liv som lys og salt i verden omsatt i gode gjerninger, vil telle til deres velsignelse på dommens dag. «Det er ikke noe å nevne», sier de, og menneskelig talt har de kanskje rett.
Men på dommens dag blir deres gode gjerninger trukket fram som tegn på levende tro. Gjennom disse små utslagene har Jesus sett en tro som var levende og mer enn bare ord og former. Han har registrert den, mens vi kan spørre: «Når så vi deg sulten og gav deg mat …"? Men Jesus har for all evighet registrert denne tro. Derfor sier han til de troende på dommens dag: «Gå inn til din Herres glede!"
Like klart faller dommen over den som er utenfor denne personlige tro. Man blir dømt utenfor Gud i alle evigheter. Det er fortapelsen. – Det er steinhard tale, vil noen si. Da vil jeg svare: Dommen er ikke min, men Guds.
Men han sier også tindrende klart at ingen som hører evangeliet behøver å gå inn i mørkets evighet, for i dag er nådens tid. I dag er Gud å finne.
