Kronikk i Dagen Magazinet, 25. februar 2008.
Af Gunnar Soppeland.
Et særmerke med kristendommen er at den snur opp ned på mange menneske-lige forestillinger og begrep så de blir uforståelige for det vesle (lille) vettet (forstand). Menneskelig storhet og velmakt har gjennom tidene vokst i takt med kunnskap og utvikling. Slektledd etter slektledd har innredet tilværelsen med kulisser som har gjenspeilet forestillingene deres.
Når så disse forestillingene blir gjennomlyst av kristendommen, blir den innbilte storheten, og den storheten mennesket faktisk har i følge kristendommen, diametrale motsetninger. Ser en etter, uttaler Guds ord seg faktisk nedsettende og fordømmende om det som mennesket i sin visdom opphøyer: Vinning blir til tap, og tap til vinning.
Omvendelse.
Skal mennesket få øynene opp for sin faktiske storhet må det omvendes. Regelrett snus opp ned.
Omvendelse er et nøkkelord i kristendommen, og framhever kontrasten mellom kristendom og verdslighet.
I omvendelsen kaller og vender Gud mennesket til seg.
Det skjer gjennom minst to store under:
Det ene er at de vises visdom blir ødelagt, og de forstandiges forstand gjøres til intet. Falske kulisser rulles sammen, og mennesket avdekkes som et hjelpeløst bytte i syndens faste grep. Dette er en angstfull oppdagelse som fører til en smertelig erkjennelse.
Det andre underet er at Gud som svar på denne angstfulle tilstanden åpenbarer en ny storhet i Kristus!
Når Gud slipper til med sin visdom, skjer alt det som han i sin visdom har forkynt fra skapelsens morgen: At Kristus, av vantroen regnet for noe dåraktig og anstøtelig, er blitt visdom fra Gud, rettferdighet, helliggjørelse og forløsning for den som tror.
Alle skatter av visdom og kunnskap, for både tid og evighet, blir i Kristus tilreknet syndige menneske uforskyldt av nåde ved tro.
Åndelig snuoperasjon.
Omvendelsen er altså en total åndelig snuoperasjon i sjelens dypeste grunn.
Den omvente blir satt i et ”ufornuftig” forhold til det ”fornuftige”.
Strev etter vinning, som storhet, velmakt og innflytelse, eller det å kunne innrette seg smart i denne verden på verdens vis, blir etter omvendelsen ufornuftig og forgjeves. -
Troen har sin egen forstand som forstanden ikke forstår, er det sagt.
Den diametrale motsetningen mellom Guds og verdens visdom er skildret gjennom hele Bibelen.
I Edens hage topper en demonisk visdom seg med argumenter som lokker hele menneske-slekten bort fra Guds visdoms lys og inn under et mørke som gjør mennesket totalt fremmed for Gud. (Efes.4.18)
På Golgata topper Guds visdom seg i dimensjoner som går langt ut over det denne verden noensinne har sett.
Etter flere harde konfrontasjoner møttes verdens visdom og Guds visdom til en avgjørende kamp på et kors.
Her skulle det endelig avdekkes hva verdens visdom var god for.
Under full mobilisering av mennesker, makter og herredømme skulle Guds visdom og Guds navn for alltid korsfestes til skam og vanære.
Og idet dette så ut til å lykkes, ble resultatet fullstendig mislykket.
Vinningen ble til tap og tapet ble til vinning.
Påskemorgenen snudde opp ned på alt: Guds visdom strålte frem, og verdens visdom lå igjen avvæpnet og beseiret i Jesu død og grav.
Siden har Jesu kors blitt stående i verdenshistorien som et uutslettelig seiersmerke.
Vi aner litt av realiteten i dette i 1.Kor.1:17-21. Paulus seier der at han ble utsendt av Kristus for å forkynne evangeliet:
”og det ikke med vise ord, for at Kristi kors ikke skulle tape sin kraft. (…) For da verden ikke ved sin visdom kjente Gud i Guds visdom, fant Gud for godt å frelse dem som tror, ved forkynnelsens dårskap.”
Her vraker Gud selv verdens visdom, og innfører et helt nytt sett med forestillinger og begreper som for jødene var til anstøt og som for hedningene var rene dårskapen!
Korset snudde altså opp ned på hva visdom egentlig er.
Siden har evangeliet alltid vært anstøtelig for den verdslige visdommen.
Kristne har derfor fått verden imot seg, lidt nød, levd under store trengsler og tålt hard medfart.
Skriften sine sterkeste løfter er rettet til kristne som for evangeliets skyld drepes hele dagen, og blir regnet som slaktefår! (Rom.8.36)
Kommer omvendelsen til syne i dag?
Dersom omvendelsen er en åndelig snuoperasjon, og korset truer verdens visdom og det oppblåste mennesket, hvordan kommer så dette til syne i dag?
Jesus forkynte klart at uten en ny fødsel kan ingen se eller skjønne Guds rike, og uten omvendelse kommer ingen inn i himmelriket.
Året som gikk viser hvordan mye av det som evangeliet tidligere har bygget opp i folket vårt, nå blir revet ned.
Jeremias sin beskrivelse av frafallet i Israel passer vår situasjon i sørgelig stor grad:
Landets farligste fiender var deres politiske og åndelige ledere.
Her i Norge blir nå kristendommen behandlet på linje med vonde og skadelige saker.
Og etter hvert som lovverket, kulturen, skolen, statskirken og resten av kristenfolket avkristnes, prøver folk å stoppe de verste utslagene ved å skrive under den ene protestlisten etter den andre.
Det som ikke kommer frem er at dagens kristne selv er revet med i frafallet og er medskyldige i dette. - Saltet har mistet sin kraft!
” Dine profeter har skuet tomme og dårlige ting for deg. De åpenbarte ikke din misgjerning for å hindre ditt fangenskap, men de forkynte deg tomme og villedende spådommer”, . heter det i Klagesangen.
Dette kan også sies om vår situasjon.
Vi hører i dag mye om kirkevekst, men lite om omvendelse.
Omvendelse har som nevnt med åpenbaring av både synd og nåde å gjøre.
Kristendom uten omvendelse er og blir et ”babelsk” fangenskap samme hva en ellers tror, utretter eller opplever.
Skriften viser at endetidens frafall skal bli slik.
Når ”profetene” bærer frem (relevante) syner fra sitt eget hjerte, og ikke ord fra Herrens munn (Jer.23), vil synden åpenbare seg midt i presteskapet og forsamlingen uten at folket reagerer og vender om fra sin ondskap.
Rasjonalisme.
Rasjonell og liberal kristendomsforståelse har tradisjonelt sett stått langt fra radikal bibeltro kristendom.
I de senere årene har dette forandret seg.
Grunnen er at rasjonell pragmatisk tenkning fra reformert hold har fortrengt klassisk luthersk og roseniansk lære.
En svak forståelse av synd har medført en tilsvarende sterk tillit til menneskets egen evne i gudsforholdet.
Tyngdepunktet skyves dermed over fra kraften i Guds ord til menneskets egne beslutninger og valg.
Forkynnelsen dreier seg ikke lenger om de objektive frelsessannheter om synd og nåde, men appellerer til den enkelte og ikke minst til følelser og trivielle problemer som folk flest slit med.
Tanken om at vekkelse og tro er Guds sak, byttes ut med den tanke at vekkelse og nytt liv kommer av seg selv – viss en bare bruker de rette virkemidlene.
Vekten legges altså på hva mennesket gjør under ytre sjelelig påvirkning, og ikke på anstøtssteinen: ordet om korset som er Guds kraft til frelse.
Dersom avisen Dagen 27.08.07, refererer rett fra et seminar om trosformidling ved Mediehøgskolen i Kristiansand, er dette et eksempel på hvordan pragmatisk tenkning ter seg.
Reportasjen viser til grunnleggeren av Damaris, Nick Pollard, som ” tror årsaken til at kristne verdier ikke er interessante og fengende i samtidskulturen, er fordi kristendommen blir framstilt feil”.
Slik jeg tolker dette skulle altså kristendommen kunne interessere og fenge samtiden om den bare fremstilles rett. –
Tenk om apostlene, profetene og alle martyrene kunne brukt denne kunnskapen i trosformidlingen sin!
Skal Pollard tas på alvor, må alle disse ha framstilt kristendommen feil.
” For som himmelen er høyere enn jorden, slik er mine veier høyere enn deres veier, og mine tanker høyere enn deres tanker”, seier Herren ved Jesaja (Kp.55).
Det er altså ikke slik at det som ser fornuftig og effektivt ut i våre øyne nødvendigvis er en videreføring av Guds mål og planer.
Herren sette det lave høyt, og det høye lavt.
”Jeg vil snu opp ned, opp ned, opp ned på det som er”, var budskapet gjennom Esekiel (Kp.21).
En slik tredobbel omvendelse trenger vi også i dag: Først til Guds Visdom, så til liv og deretter til tjeneste om Herren gir nåde.
-----------------------------
Venligst oversat fra nynorsk af Gunnar Soppeland.
