Fra p7.no/ Ugens andagt uge 10 - 2011.
Af Johnn R. Hardang.
Vi bærer alle med oss minner fra barndommen. La meg få dele et slikt barndomsminne med deg i dag... Jeg var gutt, og skulle få være med far opp på hytta i Åmotsdal. Vi skulle finne emne til et nytt orv. Et orv - eller et stuttorv - er altså en liten ljå. Pappa likte ikke disse ljåene, med rødt og hvitt skaft, som kan kjøpes i jernvareforretningen. De ligger ikke skikkelig i hånda, sa far ofte.
Åmotsdal er ei lita fjellbygd i Seljord kommune, oppe i kanten av Hardangervidda. Far var født i denne bygda, og hadde i voksen alder bygd ei hytte i nærheten av farsgården, godt og vel 800 meter over havet. Vi hadde kommet opp på hytta, hadde fått oss litt mat, og var i ferd med å ta på oss uteklærne.
Idet vi gikk ut, sa far: I dag kan vi ikke gå hvor som helst. Når vi skal finne emne til et nytt orv, må vi få tak i ei spesiell bjørk. Jeg tror vi går ned på fjellnabben nedenfor parkeringsplassen. Vi gikk ned på veien, bortover til parkeringsplassen, og ut på en åpen og nokså forblåst fjellnabbe. Under oss lå den trange dalen. Her sto fjellbjørka, kronglete, men frodig.
Pappa bar på ei lita øks, der han gikk nedover lia. Der står ho, sa far plutselig. Han pekte på ei bjørk, med en tydelig knekk et stykke oppe på stammen. Bjørka var ikke stor, så knekken var lett å få øye på. Om det var den tunge snøen, den harde vinden, eller kanskje en kombinasjon, som en dag var blitt for mye for bjørka, vet jeg ikke. Men noe var skjedd. Og den vesle bjørka hadde fått en knekk i livet. En knekk den senere aldri skulle bli kvitt. Men det var denne knekken som gjorde bjørka så verdifull.
Den som vet hvordan et orv skal lages, trenger ikke lang tid med øksa før ei fjellbjørk er forvandlet til et nyttig redskap. Snart sto far der med et nytt orv i hånda. Et redskap som nå kunne brukes til mange ulike ting. Jeg lærte noe denne dagen. Noe om kristenlivet. Jeg lærte hvordan en knekk i livet kan være en mulighet for Mesteren, når han skal gjøre sin gjerning.
Noen av dere som leser dette, har opplevd tøffe ting i livet. Tunge og vanskelige ting som vil prege resten av ditt liv: Sykdom, ulykke, en av dine nærmeste som brutalt ble revet bort, arbeidsledighet, rykter, smerte eller sorg. Du har aldri forstått hvordan Gud kunne tillate at ting som dette fikk skje. Du har ropt til Gud mange ganger. Men aldri fått svar. Nå bærer du spor av det som skjedde med deg gjennom livet. Du fikk en knekk du aldri vil komme over.
Men en dag kommer Mesteren gående. Jesus. Han som mer enn noen andre vet hva lidelse er. Mannen med naglemerkene. Det er en gjerning han gjerne skal ha gjort. Det er et menneske han vil ha i tale. En som sliter, lider og har det vondt. Nå trenger Jesus et redskap han kan bruke. Han går tvers gjennom Hallelujaskogen. Området med de mange oppløftede hender. Her står alle trærne høyreiste og ranke, men har ingen erfaring av storm, vind og smerte. Ingen av disse kan brukes nå. Mesteren går ned til den værharde fjellnabben. Til en av sine knekkede venner. Mildt og varsomt tar Han hånd om et lidelsens barn, og gjør det til et redskap i sin hånd. Hvem kan på en bedre måte hjelpe et lidende menneske, enn en som selv vet hva lidelse er?
Jeg vet ikke hvorfor du måtte gjennom alt det vonde du har opplevd. Men jeg vet du er elsket av Gud, og uendelig verdifull i Hans øyne. Og jeg vet du er en enestående mulighet for Jesus til å nå andre med sin omsorg og kjærlighet. Jeg kan ikke forklare ”lidelsens hvorfor”. Men jeg kan peke på ”lidelsens hvortil”. Jesus vil bruke deg som et redskap i sin hånd. Gi Ham frie hender i livet ditt! Da skal du få se hvordan Han kan forvandle et knekket menneske til et redskap for sin fred.
Paulus skriver om dette i 2 Kor 1,3-4: "Lovet være Gud, vår Herre Jesus Kristi Far, barmhjertighetens Far og all trøsts Gud, Han som trøster oss i all vår trengsel, for at vi skal kunne trøste dem som er i all slags trengsel, med den trøst vi selv er blitt trøstet med av Gud."
Kjærlighetens Gud vil gjerne ta hånd om ditt liv. Skal han få lov til det?
