Af Olav Hermod Kydland.Kirkemøtet vedtok den 16.11.2007 at Den norske kirke (DNK) kan ansette og vigsle homofile i partnerskap til kirkelig tjeneste med visse forbehold.
At 50 av de 84 delegatene på Kirkemøtet gikk inn for dette forslaget, er underlig og tragisk.
Når Guds Ord, både Det gamle – og Det nye testamentet forbyr homofil praksis, og kaller det ”skammelig utukt” og sier at slike som praktiserer slike ting, ikke skal arve Guds rike, så er det forstemmende og tragisk at flertallet på Kirkemøtet åpenlyst går i mot Den treenige Guds Ord.
En kan gjerne spørre om hva som har skjedd når så mange delegater åpenlyst går imot DNKs bekjennelsesgrunnlag.
Har de glemt eller forlatt reformasjonens hovedartikkel, det vil si reformasjonens materiale prinsipp: Rettferdiggjørelse ved tro?
Det synes som om mange nå er mer opptatt av universet, naturvern og u-hjelp enn å finne en nådig Gud og få forlatelse for sine synder.
I min nedslåtthet og frustrasjon over Kirkemøtets vedtak kom jeg til å tenke på pilegrimen, Kristen, i John Bunyans bok: ”En pilegrims vandring”.
Kristen vandret bort fra ”Fordervelsens by” for han visste at byen skulle legges øde.
Hans hovedspørsmål var: ”Hva skal jeg gjøre for å bli frelst?”
Han leste i boka og hadde funnet ut at han var fordømt til å dø og deretter dom.
Han var redd for at den byrden han bar ville trykke ham ned, ja helt ned i helvete.
Han fikk hjelp av Evangelist og kom etter en tid fram til et kors.
Da han kom til korset, falt bylten av ryggen hans og trillet nedover, inntil den forsvant i graven.
Han så den aldri mer og var glad og fornøyd.
Han stod der og undret seg for det var så overraskende at synet av korset skulle fri ham fra hans byrde.
Mens han stod og gråt, kom tre lysende vesener bort til ham.
Den første sa: ”Dine synder er deg forlatt!”
Den andre tok hans filler av ham og iførte ham nye klær.
Den tredje satte et merke på hans panne og ga ham en forseglet papirrull, som han ba ham se på underveis og vise fram ved himmelens port.
Da stemte Kristen i og sang:
”Velsignet korset, velsignet mørke grav, velsignet mere, Han som led og løftet byrden av.”
Så drog Kristen videre på vei mot Sion.
Kristen og Håpefull vandret videre, men ble trette og falt i søvn ikke langt fra et slott, ”Tvilens slott” som eides av en kjempe som het ”Fortvilelse”.
Han fant dem neste dag da de lå på hans grunn.
De fortalte at de var pilegrimer som var kommet bort fra veien.
Kjempen jaget dem foran seg og stengte dem inn i en ekkel, mørk og stinkende kjeller.
De fikk pryl og ble oppfordret til å ta sine liv, men det kunne de ikke tenke seg å gjøre.
Midt på natten begynte de å be og fortsatte med det.
Rett før det ble lyst, kom Kristen på at han hadde en nøkkel som het ”Forjettelse”.
Den kunne lukke opp hvilken som helst dør i ”Tvilens slott”.
Han prøvde den, og fengselsdøren gikk opp, likedan den store jernporten selv om den var litt vanskeligere å få opp.
Fangene var frie og nådde ”Kongevegen” i god behold, mens kjempen som ble grepet av et av anfallene sine, måtte se på at de drog sin vei.
De ble så enige om å reise en støtte hvor de risset inn følgende tekst:
”Her går vegen til Tvilens slott.
Den eies av kjempen Fortvilelse.
Han er en fiende av Kongen i det Himmelske land og forsøker å tilintetgjøre hans hellige pilegrimer.”
Senere kom Kristen og Håpefull til en Fjelltopp som het ”Advarsel”.
Der fikk de øye på noen menn som vaklet omkring mellom noen graver.
Mennene så ut til å være blinde for rett som det var snublet de over gravene.
Dessuten så det ut for at de ikke kunne komme seg ut.
”Hyrdene” gjør de to oppmerksom på en grind lengre borte på sletten.
Gjennom den fører en sti direkte til ”Tvilens slott” hvor kjempen ”Fortvilelse” bor.
Så forklarer hyrdene at disse mennene var pilegrimer som Kristen og Håpefull, men de syntes den rette vegen var så ujevn og stygg et stykke, så de foretrakk å gå ut på jordet.
Men da ble de grepet av kjempen og kastet i ”Tvilens slott”.
”Hyrdene” beretter videre:
”Etter å ha holdt dem i fangenskap en stund, stakk han ut øynene på dem og førte dem ut mellom gravene, og der raver de omkring den dag i dag."
Dermed går det i oppfyllelse hva den vise mannen har sagt: ”Den mann som forviller seg fra klokskaps veg, skal hvile i dødningers forsamling” Ord 21,16.”
Det er min bønn at ikke noen må forville seg bort fra Guds vei.
Salmisten sier: ”Ditt ord er en lykt for min fot og et lys på min sti” Sal 119,105.
Bare en vei fører inn i Guds evige rike.
Jesus sier: ”Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Faderen uten ved meg” Joh 14,6.
