Fra Bibelsk Tro.Nr. 1-2000
Av Jan Johansson,
Sverige.
(Etter foredrag ved predikantmøte på Fridhem, Vännäs, Sverige 30.01.99, Bibeltrogna Vänner.)
Siden ikke alle bibelhenvisninger er gjengitt fullt ut, er det vel verd bryet å slå dem opp og lese dem. I Guds ord ligger kraften mot tidsånden.
Jeg formaner dere altså, brødre, ved Guds miskunn, at dere fremstiller deres legemer som et levende og hellig offer til Guds behag.
Dette er deres åndelige gudstjeneste.
Og skikk dere ikke lik denne verden, men bli forvandlet ved at deres sinn fornyes, så dere kan dømme om hva som er Guds vilje: det gode, det som han har behag i, det fullkomne. (Rom 12,1-2)
Først en definisjon:
Forkynnelsen kan, når den er rett og god, defineres som et "Så sier Herren". Den har altså sitt opphav i Ham som er uforanderlig og i hans uforanderlige ord.
Tidsånden derimot har – med god bistand av de onde åndsmakter – sitt opphav i mennesket, og vi skal i denne sammenheng nøye oss med definisjonen: "Slik mennesker i vår tid tenker, taler og lever". Se 2. Tim 2,1-5.
Tidsånden setter sitt preg på hele samfunnet.
Tidsånden er alltid gangbar.
Den er aktuell og passer med tiden.
Tidsånden avgjør hva som ansees for å være gammelt og foreldet – og hva som betraktes som aktuelt og tidsmessig.
Tidsånden forandres hele tiden – og krever at vi tilpasser oss den, om vi vil "følge med".
Men nå formanes Guds folk: "Skikk dere ikke lik denne verden, men bli forvandlet…"
Denne forvandling er helt og holdent Den Hellige Ånds gjerning gjennom Ordet – forkynnelsen. Først og fremst gjennom lov og evangelium, men han bruker også konkrete formaninger for å vise hva det gjelder.
Det er de siste vi skal se på i denne sammenheng.
Med enkle antydninger skal vi forsøke å belyse noen av tidsåndens karakteristiske trekk, og forsøke å se hva slags påvirkning de har hatt og har i kristen sammenheng.
Videre vil vi minne om hva som må vektlegges i forkynnelsen for at det å bli "forvandlet ved at deres sinn fornyes", med evnen til å prøve hva som er Guds vilje, ikke svekkes, men heller kan økes i styrke.
Det trenger vi i høyeste grad om vi ikke skal bli helt fanget og behersket av tidsånden, og gå evig fortapt. For også vi er barn av vår tid.
Tidsånden er relativistisk.
Alt er relativt og det finnes ingen absolutt sannhet, heter det.
Den eneste sannhet som godtaes i dag er at det ikke finnes noen absolutt sannhet.
Alt beror på hvordan man ser på det.
En må ikke uttale seg kategorisk.
Toleranse og ydmykhet er nøkkelord.
Det er helt på linje med tidsånden å være en søker – men ikke en som finner.
Og den som har funnet noe, skal i hvert fall ha såpass ydmykhet at han ikke forsøker å prakke det på andre. Alt er jo relativt.
Det som er bra for én, behøver ikke å være bra for en annen.
Alt er relativt, men i forhold til hvem?
Svaret er: Mitt eget jeg. Jeg avgjør. Mennesket setter seg selv i sentrum.
"Menneskene skal være egenkjærlige, … skrytende, overmodige".
Det er akkurat som den gamle slangens ord: "Dere skal bli som Gud…"
Mennesket har tatt den høyeste autoritet til seg selv.
Påvirkning i kristen sammenheng?
Antall spørsmål der bekjennende kristne ikke lenger makter å se at det dreier seg om enten-eller, rett eller galt, synes å øke med urovekkende fart.
Det blir stadig vanligere å tale om både-og.
Det beror på hvordan en ser det, hvilket utgangspunkt en har, hvilken bakgrunn en har og så videre.
Adiafora dekker stadig større områder.
Spørsmål som for noen få ti-år siden uten nøling ville blitt besvart med ja eller nei, virker i dag utrolig kompliserte.
Alt er relativt. På den ene siden og på den andre siden…
Dette fører også til at en kan se at det vokser fram samarbeid og allianser der det tidligere var umulig å tenke seg at det skulle forekomme.
"Vi samles jo om den samme sannheten, vi ser den bare fra ulike kanter". – Relativismen ikledd den falske ydmykhetens bedrageriske fårepels.
Forkynnelsen:
Her må forkynnelsen stå fram med et klart "Så sier Herren".
Det er sant at alt er relativt i den betydning at det står i forhold til noe annet. Men referansen er ikke mennesket, men Herren og hans Ord. Se Joh 14,6; Matt 5,16.
Etter Guds ord skal vi alle dømmes, og det er Guds ord som avgjør når hele universet skal oppløses og nyskapes.
Siden Guds ord er den eneste absolutte og evige sannheten, må forkynnelsen aldri presentere kristendommen som et alternativ – om enn det beste.
Det må heller ikke de som hører forkynnelsen gjøre når de vitner for sine medmennesker.
Det finnes ikke noe alternativ når det gjelder veien til frelse.
Jesus er den eneste veien, det eneste livet, den eneste sannheten.
Det er bare ett navn som er gitt oss til frelse (Apg 4,12).
Forkynnelsen skal formidle og skape tillit til Guds ord som den eneste rettesnor for lære, tro og livsførsel, og som den eneste sannheten om skapelsen, syndefallet, frelsen og den evige tilværelse.
Og det som er viktig i denne sammenheng er ikke hvilket syn vi har på Herren og hans ord, men hvordan Herren ser på oss.
Det vil si hvordan han ser på oss utenfor Kristus og i ham.
Tidsånden er materialistisk.
Menneskene skal være pengekjære.
Lykken er å eie.
Det fører til mange krav.
En må ha en viss standard.
En må ha et komplett hjem helt fra starten av – og så fører det til større og større gjeld.
En lever langt over evne for å oppfylle alle krav som tidsånden dikterer.
Derfor må begge ektefeller ut i arbeidslivet og kjempe for stadig høyere lønn.
Derfor må en bruke sin fornuft og selv bestemme når en skal ha barn og hvor mange en kan tenke seg å ha.
Og siden en drives av alle disse materialistiske krav som tidsånden setter opp, er kall og tjeneste mer eller mindre forsvunnet fra folks bevissthet.
En taler ikke lenger om kall, men om yrker.
Litt generelt kan vi si: Et kall velger jeg ikke – det kommer til meg. Et yrke velger jeg selv.
Også her ser vi hvordan mennesket setter seg selv og sine egne interesser i sentrum.
Resultatet blir at nesten ingen utfører sine arbeidsoppgaver for å tjene en høyere makt eller tjene i en større sammenheng.
En arbeider for å tjene penger til alle sine krav.
Og da blir lønn og ulike tilleggsgoder viktigere enn alt annet.
Misunnelsen trives.
Påvirkning i kristen sammenheng?
I dette henseende er det knapt noen forskjell på de fleste kristne og verdens barn.
En gang jeg hadde talt over Matt 6 om at en ikke kan tjene både Gud og mammon, var en av reaksjonene: "Jo, han har sikkert rett, men slik fungerer det jo ikke i dag…"
Da har tidsånden preget oss!
"Skikk dere ikke lik denne verden, men bli forvandlet…"
Forkynnelsen.
Også her må vi stå fram med et klart "Så sier Herren!"
Ikke: Så sier tidsånden, vi lever i en annen tid i dag, under andre samfunnsforhold.
Ta fram for eksempel Matt 6,24-34 om å tjene Gud og mammon.
Vi skal med vårt arbeid tjene Gud og våre medmennesker – noe som Luther lærte så tydelig – og så skal Gud tjene oss med mat og klær. For et befriende budskap!
De derimot som arbeider for penger, mat og klær, tjener mammon og må slite med hedningenes bekymringer i sitt hjerte. Se 1 Tim 6,6-12.
Vi kristne skal slippe å streve etter samme standard og bekvemmelighet som tidsåndens barn.
I stedet skal vi være opptatt av å gjøre Asafs bekjennelse til vår:
"Hvem har jeg ellers i himmelen? Når jeg bare har deg, begjærer jeg ikke noe på jorden" (Salm 73,25).
Skikk dere ikke lik, men bli forvandlet…
Tidsånden er egoistisk.
Menneskene skal være utakknemlige, uten aktelse for det hellige, uten naturlig kjærlighet.
Jeg skal ha, jeg har rett til…
Viktige kriterier er: Gir dette meg noe? Kjenner jeg at jeg kommer videre i utviklingen?
Alle vokter nøye på sine rettigheter.
Meg og mitt står i sentrum.
Kall og tjeneste blir borte, og likeså det å være tro i det små.
For det er vel vanskelig å finne et eksempel på noen som har kjent at han selv har kommet videre ved å være opptatt av å være tro i det små.
Endog offervilje forsvinner.
Det samme gjør kjærlighet til nesten.
Påvirkning i kristen sammenheng?
Den viser på mange måter:
• troskap i det lille savnes
• lite offervillighet når det gjelder tid, krefter og penger
• mangel på kjærlighet
Forkynnelsen.
Vi må stå fram med et klart "Så sier Herren". Se 1 Joh 2,6; 3,15-17; Fil 2,3flg.
Størst er den som tjener. Se Joh 13,12-17.
Dere tilhører ikke dere selv. Dere er dyrt kjøpt og prisen er betalt. Se 1 Kor 6,19-20; 2 Kor 5,15. Vi skal ikke lenger leve for oss selv…
Tidsånden er demokratisk og autoritetsfientlig.
Demokrati betyr jo folkestyre. Folkeviljen skal gjenspeiles i de beslutninger som fattes.
Demokrati handler om makt og innflytelse. Det er tale om makt til folket og gjennom dette til det enkelte individ.
Jeg vil ha makt. Jeg vil kunne påvirke. Mine synspunkt og oppfatninger må være med å sette sitt preg på sakene. Alle slags grupper må få påvirke helheten på en eller annen måte.
Det er ikke så mye spørsmål om hva som er rett.
Demokrati kan innebære en veldig fristelse for den som er satt til å lede og styre.
En fristelse er å tilpasse seg etter folket, etter flertallet og gjennom dette etter tidsånden.
En sier hva folk vil høre, fatter populære beslutninger som flertallet liker og så videre.
Et godt eksempel er måten partiformann Alf Svensson behandlet de partifeller som ville markere en tydelig kristen abortmotstand.
Påvirkning i kristen sammenheng?
Denne tankegangen preger også de kristne stadig mer.
Får vi ikke bestemme, vil vi heller ikke ta på oss noen oppgaver.
Innflytelse og påvirkning er blitt nøkkelord i mange sammenhenger.
Mange – men ikke alle – av vår tids komiteer bærer kjennetegn på denne ånd.
(Slik har distriktsorganiseringen i Bibeltrogna Vänner møtt kritikk for å være udemokratisk.)
En vil ha mer makt, mer innflytelse, større mulighet for å kunne påvirke.
Er vi mange som har en viss oppfatning, da må den oppfatningen få gjennomslag i komiteer, styrer og publikasjoner.
De som ikke er så mange om en viss oppfatning, må naturligvis finne seg i en mer bortgjømt tilværelse.
Det er ikke vanskelig å se farene i dette.
Hvem som helst forstår at det kan bære i vei uten grenser, noe som det også i mange tilfelle gjør.
Når alt skal avgjøres ved flertallsvedtak, kan det ende hvor som helst.
Særlig er det slik når flertallet er livredd for all annen autoritet enn det som det selv bestemmer. Da må saker avgjøres ved ny avstemning.
Et eksempel: I et styre er stemmetallene 10 mot 2. Flertallets forslag vinner selvfølgelig. Men tenk om det var de 2 som hadde rett?
Her kommer ofte relativismen inn: "Vi ser forskjellig på det".
Men hva dersom det dreier seg om rett eller galt?
Tenk om flertallet er så dårlig kjent med Guds ord og det nye livet i Kristus at det som en tror dreier seg om ulike syn, i virkeligheten handler om rett eller galt, sannhet eller løgn?
Da er det virkelig fare på ferde.
Denne form for demokratisk tankegang er i dag en av de største trusler som finnes mot både kristne organisasjoner og levende forsamlinger.
For i det øyeblikk en sier ja til tidens krav om demokrati, innflytelse og rett til å påvirke, sier en samtidig nei til alt Herren sier om underordning.
Og det følger ingen velsignelse med å lære og leve i strid med Herrens åpenbarte vilje.
En skjebnesvanger frukt av dette er at både lære og bekjennelse går i oppløsning.
For å anskueliggjøre dette kan vi tenke på utviklingen i den svenske kirke de siste 50 år sammenlignet med den romersk-katolske kirke i samme periode.
I den svenske kirke kan en i dag i lære, bekjennelse og liv fornekte de mest sentrale sannheter, mens den katolske kirke i alt vesentlig har den samme lære og bekjennelse som den alltid har hatt.
Hvor ligger forskjellen?
Med hensyn til den svenske kirke er kanskje noen tilbøyelige til å legge skylden på vranglæren som stadig har fått mer innpass i seinere år.
Men hva med den katolske kirke?
Der har det jo aldri manglet vranglære – tvert imot, den har alltid sittet i høysetet.
Derimot har det manglet demokrati, og derfor har en kunnet holde en rak kurs.
Der kan en ikke slutte seg til med en drøm om å kunne påvirke.
Forkynnelsen.
Her igjen må det bæres fram et klart "Så sier Herren".
All maktkamp er bannlyst i Guds forsamling.
Maktkamp og maktlyst hører det gamle mennesket til og skal dødes.
I Guds rike er det underordning som gjelder.
Det som Herren sier om ledere i Guds rike må fram på talerstolene.
Begge deler må fram, både det med underordning under andre, og at det er Guds ord som er den avgjørende autoritet.
Det er ikke bare tale om underordning under en hvilken som helst leder.
Da kan det bli sektvesen av alt sammen.
Om underordning.
En lang rekke bibelsteder handler om dette.
Slå opp og les! 1 Kor 15,28.
Om dette ordet skriver Bo Giertz:
"Slik viser han at dette å underordne seg hører med til hans rikes innerste vesen.
Dette som den falne verden ikke kan fatte, siden den er innstilt på å hevde seg selv, blir nå uttrykk for tilværelsens dypeste mening og lykke: å gå inn under Guds ordning, å bli nettopp det som Gud hadde ment og tenkt, slik at Gud blir alt i alle".
Følgende steder viser at alle formanes til å underordne seg under hverandre:
Apg 5,29: Gud mer enn mennesker.
Efes 5,21: Under hverandre.
Efes 5,22: Hustruen under mannen.
1 Pet 2,18: Tjenere under sine herrer.
1 Pet 5,5: Yngre under eldre. Ikle dere ydmykhet mot hverandre.
Mange flere steder kunne nevnes, men vi nøyer oss med å konstatere at i Guds rike finnes det ikke overordning, bare underordning.
Om ledere.
Disse beskrives både som hyrder og som tjenere.
Tjenere – Matt 20,25-28.
Hyrder – 1 Pet 5,2-4.
De har en dobbelt rolle som tjenere, men – og dette kan ikke betones sterkt nok – bare én herre, Herren.
En sann leder i Guds rike står altså i et tjenerforhold både til Herren og til fårene.
Det betyr ikke at fårene skal styre og stilles over hyrden.
Han er deres tjener og utfører sin tjeneste for dem ved å lede dem, gå i spissen mot rovdyr, lede forbi farer, og vise veien til friskt vann og beite.
Skal dette fungere på rett vis, må fårene underordne seg under hyrden.
Se Heb 13,7.17.
En rett leder skor seg aldri på dem han skal lede, men vokter over sjelene og har et svært stort ansvar innfor Herren.
Skikk dere ikke lik denne verden…
Konklusjon: Bare dersom demokratiet kan tjene underordningen – som i Luthers undervisning om hvordan forsamlingen kaller forsamlingsledere, kan det være til velsignelse. Aldri ellers.
Tidsånden er framskrittsfiksert.
Dette berørte vi delvis under "egoistisk".
I dag vet vi bedre… Vi er hele tiden på vei framover.
Alle gjør framskritt, eller gir inntrykk av å gjøre det.
Tenk bare på hvordan forskningen gjør nye oppdagelser på ulike områder.
Det fødes en innstilling om at alt nytt er bedre enn det gamle.
Det kan føre til forakt for det som er gammelt og velprøvd.
Så lenge det skjer forandringer, synes en at en er på vei framover.
En annen frukt av denne fikseringen på framskritt er at en ser mer på om saker og ting fungerer enn på om det er rett å gjøre det.
Moralsk vurdering kommer i bakgrunnen.
Påvirkning i kristen sammenheng?
Nye metoder å gjøre ting på blir hilst med glede.
Om det i det lange løp er bedre enn det gamle bryr en seg ofte ikke om. Vi lever jo ikke på 1800-tallet, pleier en å si.
En veldig fare er at forretningsmentaliteten kommer inn i ledelsen på ulike hold i Guds rike. Men forsamlingen eller den kristne forening skal ikke være et forretningsforetak, men et åndelig hjem for Jesu venner og dem de kan vinne.
Et annet resultat er at spørsmålet "Samler det folk, får vi folk til å fortsette å gå på møtene?" blir viktigere enn "Får folk noe, har vi mat å gi til sjelene?"
Et tredje resultat er at det ikke er særlig populært å tale om å lide som en Jesu etterfølger.
Når noe går lett, taler en gjerne om Guds velsignelse og gjerninger som er lagt ferdige.
Men ofte er det tvert imot.
Vi har et kjød som må dødes, og det skjer ikke uten lidelse og motgang.
Derfor ligger det ofte en stor velsignelse i lidelsene og motgangen.
Forkynnelsen.
Bestrebelsene for å nå ut til folk med evangeliet må anerkjennes for sin gode hensikt, men det må samtidig advares klart mot å la tidsånden styre disse bestrebelsene.
All sann åndelig fornyelse må føre folk til Sinai – slik at loven fører til sann syndserkjennelse – og til Golgata – slik at hjertet får sette sin lit til Kristi fullbrakte verk alene.
Bare slik skjer en sann fornyelse. Se Åpenb 2,4-5; 3,3.
Dette må aldri bortforklares!
Guds rike går ikke framover på samme måte som andre riker.
Vi må ikke måle framgang i Guds rike med tidsåndens målestokk.
Jesus talte en gang slik at alle uten de tolv gikk bort, Joh 6.
Har vi frimodighet til å stå opp for Guds ord selv om det betyr at flokken minker i stedet for å øke?
Videre, ta fram Jesu ord om å lide som hans etterfølger, og om at kjødet skal dødes. Se Matt 5,10-12!
Og minn om at Guds rike ikke er av denne verden.
"Med Åndens sverd han strider, og seirer når han lider."
Tidsånden oppmuntrer til selvrealisering.
En steller med det som en er interessert i.
En utvikler seg selv og sine egne interesser.
Jeg selv står i sentrum.
Påvirkning i kristen sammenheng?
Vi har allerede vært inne på det.
Kall, tjeneste, offervillighet og troskap i det små blir kvalt av tidsåndens tøyler.
Raske klipp og kortvarige innsatser i Guds rike har bedre jordsmonn.
En vil være fri og ubundet. En vil selv styre sitt liv.
Forkynnelsen.
Ta fram Jesu ord om selvfornektelse og lignende.
Understrek at Jesus er både Frelser og Herre.
Se Matt 16,24-25; 2 Kor 5,15.
Og hold fram hvor uendelig godt det er å få be: "Skje ikke min vilje men din".
Selv går vi vill som får, men han som er den gode hyrde, vil lede oss på rett måte i alle ting.
Se Salm 32,8-9.
(Overs. G.R.)
