Klippet fra:Bibelsk-tro.no
Nr. 3 / 1999.
Av Ole Andreas Meling.
"Jeg levde en gang uten lov. Men da budet kom, våknet synden til live. Jeg derimot døde. Og det viste seg at budet, som skulle være til liv, ble til død for meg." Rom.7,1-13 (9-10)
Hva er omvendelse? Hva er det å bli en kristen? Hva er den trange port?
Dette er livsviktige spørsmål som vi ikke må ta feil i.
Og nettopp her merker vi Djevelens strategi som vil dra oppmerksomheten bort fra det.
Til den som vet at han ikke er en kristen, sier sjelefienden:
Tenk ikke på dette nå, vent til senere.
Til den som mener han er en kristen, men ikke er sant omvendt til Gud; sier han: Kan skjønne du er omvendt! Kan skjønne du er en kristen. Hva bryr du deg med? Bruk tida til noe som er kjekt heller.
Eller: Ditt problem er ikke omvendelse. Det er et tilbakelagt stadium, nå er det vekst og framgang som du må konsentrere deg om.
La oss kaste vår sjelefiende på dør og si:
Dette spørsmålet angår meg i høyeste grad. Jeg vil ha svar!
Om jeg en gang var omvendt til Gud, så må jeg ha visshet om at jeg er det i dag.
Og jeg vil at Guds Ord alene skal gi meg dette svar.
Her gjelder ikke følelser eller mennesketanker; Guds Ord alene vil jeg høre!
Paulus vitner om dette i avsnittet vi har for oss her i Rom.7.
Han har fått stort lys over sin egen omvendelse, og er i stand til å sette ord på det.
Mange er omvendt til Gud, men kan ikke vitne like klart i ord. Ja, det høres ganske galt ut når de vitner, men hjertet har fått tak i det samme som Paulus.
Andre kan vitne helt riktig og bruke riktige ord, men hjertene er uomvendt. Ordene er lært. Det er ikke noe de har kjempet seg til, og de er egentlig fremmed for den trøst som Paulus eier.
Be derfor om åndelige øyne til å gripe dette med hjertet!
"Jeg levde en gang uten lov"
Paulus har alltid vært religiøs. Han har alltid trodd på Gud. Han har ikke vært en lovløs i alminnelig mening. Både samfunnslovene og de strenge fariseerlovene var han nøye med.
Likevel sier han at han levde uten lov. Så klart skiller han Guds lov ut fra alle andre lover.
Det er bare en lov vi mennesker skal bry oss om, det er Guds lov.
Tar vi det nøye med hvilke som helst andre normer og regler uten Guds lov, da lever også vi uten lov.
Men vender vi Guds lov ryggen, vender vi Gud ryggen!
Et viktig spørsmål er derfor:
Har du erkjent at Guds lov er den ene lov du har å forholde deg til?
Alle andre lover er underordnet den.
Kaller du det ondt som Guds lov kaller ondt?
Og kaller du det godt som Guds lov kaller godt?
Jeg tenker ikke først og fremst på om du er enig på papiret.
Nå tenker jeg på livet ditt. Det kan være i tanker, ord og gjerninger.
Hva godtar du av deg selv?
Hva skal til for å gi deg ond samvittighet?
Kan du godta det Herren ikke godtar, så godtar du synd. Da lever også du uten lov. Guds lov kaller til omvendelse og bot.
Paulus trodde han kjente Guds lov. Men den lov som fariseerne forkynte virket selvtilfredshet i stedet for skyld.
På dette kjennes det om du er stilt foran Guds hellige lov.
"Blir du selvfornøyet,
har du alt deg bøyet,
bort fra livets sti.
Bare den som kjenner,
syndens nød seg vender
Hen til nåden fri."
Mange kan de 10 bud utenat. Allikevel er hjertet selvtilfreds. De må tenke nøye etter når vi spør dem om de har gjort synd i dag. Hvorfor?
Den lov de innretter sitt liv etter er ikke Guds lov, men en menneskelaget lov.
Guds lov.
En lov forteller hva som er godtatt og hva som ikke er godtatt.
Gjør du det som ikke er godtatt, blir du en lovbryter. Da må du ta den straff som loven gir deg.
Guds lov viser oss hva Gud har behag i.
Paulus oppsummerer hele Guds lov med: "Du skal ikke begjære". Rom.7,7.
Et begjær er en indre kraft. Det er en sterk lyst som er vanskelig å holde tilbake. Også Jesus hadde et begjær.
Jesu begjær var meg. "Min mat er å gjøre min Fars vilje".
Guds vilje var at Jesus skulle frelse meg.
Da måtte Jesus gjøre det, koste hva det koste ville.
Derfor hvilte Guds velbehag over Jesu gjerning. Hans begjær var rett.
Begjæret er feil om det ikke er Gud og hans vilje som er ønsket og lysten din. Dreier ditt begjær seg om deg og ditt, da synder du.
Dersom begjæret er feil, bryter du loven bare ved at du begjærer.
Hvorvidt begjæret kommer til utrykk i ord og gjerninger, betyr mye for hvor stor skade begjæret gjør. Det er derfor ikke et uviktig spørsmål.
Det kan bety mye for en person om du klarer å beherske ditt sinne overfor ham eller ikke. I dette er det store individuell forskjeller.
Men finnes det ondt begjær hos deg, så frir du deg ikke fra Guds lov som dømmer deg til en lovbryter.
Du er skyldig etter paragrafen: "Du skal ikke begjære".
Noen konkrete eksempler illustrerer det. Det som oftest kommer i tankene med ordet begjær, er Jesus ord om det 6. bud.
"Enhver som ser på en kvinne for å begjære henne, har allerede drevet hor med henne i sitt hjerte."
Men for å lede oppmerksomheten på kanskje enda sterkere begjær hos oss, vil jeg ikke si mer om det 6. bud.
I dag har de fleste mye penger mellom hendene. Det er i og for seg ikke galt.
Men det gir anledning til å tilfredsstille et begjær. Nemlig begjær etter ting. Bibelen kaller det havesyke.
Har du noen gang fått en reklame i posten?
Du har kikket nedover de forskjellige tilbud og så kjenner du et ønske om å eie den tingen.
Du kjenner et begjær.
Hvilken person har du lyst å behage ved å eie den tingen — selv om du ikke trenger den?
Blir svaret deg selv, så synder du.
Du skal ikke begjære!
Muligens er æresyken et enda sterkere begjær.
Svært mange tanker, ord og gjerninger er motivert av æresyke.
Mange tilsynelatende fine gjerninger er frukter av dette onde tre.
Æresyken kan til og med sørge når en gjør noe galt.
Den sørger over at en dummet seg ut og tapte ansikt.
Æresyken har nemlig andre mennesker til Gud.
Æresyken ber så riktig som mulig, den vitner med fine og rette ord, den er med i tjenesten for Gud, den er god mot familie og venner, den behersker sitt sinne, den gjør flid på jobben og i hjemmet, den oppdrar sine barn og mye annet tilsynelatende godt.
Når menneskene roser slike mennesker, sier Gud til de samme mennesker:
Du begjærer ære! Du skal ikke det, det er synd!
Videre vil vi finne at alle fornærmelser og irritasjon over andre mennesker, skyldes et begjær om at andre skal være gode mot meg.
Vi vil finne at begjæret etter god helse eller en god alderdom er bunnet i et ønske om at jeg skal bli lykkelig.
Har du det samme intense begjær for andres helse og lykke?
Misnøye og utilfredshet, glede over tomhet, ja, hvem makter å se til bunns i begjæret!
Jeg døde.
Disse sannheter gjorde noe med Paulus.
Måtte de få gjøre det samme med deg!
"Jeg derimot døde. Og det viste seg at budet, som skulle bli til liv, ble til død for meg", 7,10.
Hele avsnittet Rom.7,1-13 har denne død som emne. (Se 7,4.6.10.11.13).
Død er det sterkeste utrykk for nederlag.
Tenk at du er en general som sender en soldat ut i en krig.
Kommer det rapporter om at han er skadet, blir du nedslått. Du sender han til sykehus og prøver å lege skaden så godt som mulig.
Hører du at han er tatt til fange, synker håpet ytterligere. Kanskje har du et lite håp om at han kan klare å rømme.
Får du derimot melding om at han er død, forventes ikke flere seire fra den mannen. Personen er avskrevet i striden for all framtid.
I møte med Guds lov blir mange skadet.
De kjenner på synd og utilstrekkelighet.
De forstår de trenger nåde og syndsforlatelse, men hvordan skal de få den?
De hører om Jesus, men hvordan skal de få del i det han har gjort?
Derfor bekjenner de seg som kristne, de lærer seg hva de skal tro og hva de skal mene.
De kan lære å be og de kan lære å vitne.
Raskt lærer de at de ikke må rose seg av sine egne gjerninger.
Så kan de av og til undres:
Er jeg en kristen nå?
Tror jeg rett?
Er jeg omvendt rett?
Ordet om Jesus som døde på korset skaper ingen hvile før de får svar på disse spørsmålene.
Og får de et positivt svar, så trenger de dypest sett ikke budskapet om Jesu forsoning.
De har det med som en læresetning for at kristendommen skal se rett ut.
Men de kjedes fort ved å høre om det.
Da er omvendelsen for grunn!
Loven har ikke fått virket død.
Fra personer som er skadet av Guds lov hører vi ofte denne bønnen:
Gud hjelp meg!
Det kan være angående tjenesten, manglende frimodighet, manglende nød for ufrelste, manglende følelser osv.
Prøv deg selv du som har bedt slik i mange år!
Har Gud svart på din bønn?
Har han hjulpet deg?
Eller ber du fortsatt den samme bønnen og håper på bedring.
Du håper at skaden skal leges med Guds hjelp?
Mange kan til og med føle en viss tilfredshet og følelse av åndelighet bare ved å be slike bønner.
Paulus vitner at han ikke bare er skadet, men død.
Det er ikke et vitnesbyrd om seier, men det sterkeste uttrykk for nederlag.
Han forventer ikke seire fra personen Paulus.
Overfor Guds bud er han en fallen kriger.
Ingenting ved ham og i ham gjør ham til en kristen, verken i dag eller for all framtid.
Alt ved ham skyver nåden og tilgivelsen fra ham.
Manges anfektelse eller mangel på frelsesvisshet skyldes at de forventer noe av seg selv som etter deres natur ikke er mulig.
De mener det eller det skal finnes hos en kristen, og så finner de det ikke.
De kjenner på en uro at de mangler noe.
Kanskje klarer de ikke å sette ord på hva det er heller.
Lykkelig er du om du aldri i evighet finner det!
For finner du hos deg det som gir deg ro for at du er en kristen, så lever du uten lov og uten Gud.
Du er kommet inn på en vei som ikke fører til himmelen.
Om du kler deg inn i evangeliske ord og fraser, så er sannheten at du holder deg til lovgjerninger og er under forbannelse (Gal.3,10).
Gud være takk, ved Jesus Kristus, vår Herre!
Paulus fant ikke mer i seg selv enn hos en død.
Han hadde også sett at han i all framtid ikke vil komme til å finne noe mer.
Dog hører vi en jubeltone i dette kapitlet.
Det avsluttes med: "Gud være takk, ved Jesus Kristus, vår Herre."
Vi hører i Salme 103,14;
"For han vet hvordan vi er skapt, han kommer i hu at vi er støv".
Gud visste hvordan Paulus var.
Det han ser er vel nytt for Paulus, men ikke for Gud. Et støv.
Mange blir fornærmet over den slags tale, men ikke den som får erklære seg selv død for loven.
Den ser et mektig evangelium i det.
Støvet pynter ingen stua med. Det er avfall som vi kaster uten å felle en tåre over det.
Dette støv elsket Gud!
Dette støv gav han sin Sønn for.
Den frelse Gud har kommet med, var for slike som Paulus.
Aldeles uten Paulus' medvirkning ble Paulus frelst.
Om Gud ba Paulus om å bevege pekefingeren, så kunne han ikke gjøre det med et rent sinn.
Dette ligger i Paulus erkjennelse:
Jeg er død for loven.
Men det behøves ikke!
Jesus har gjort det for ham.
Jesus har levd hele livet for ham.
Jesus har tatt straffen for hele Paulus sitt liv.
Hvert sekund på dagen.
"Det som var umulig for loven, fordi den var maktesløs på grunn av kjødet. Det gjorde Gud".
Hvordan?
Ved å gjøre Paulus til den vellykkede kristen han drømmer om?
Ved å gi ham kraft og seier?
Nei, aldeles utenom Paulus.
"...det gjorde Gud, da han sendte sin egen Sønn i syndig kjøds lignelse, for syndens skyld, og fordømte synden i kjødet" (Rom.8,3).
Vi vil så gjerne ta imot Guds nåde som en kristen; med hevet hode.
Så søker vi etter noe i vårt liv som gjør oss til det.
Noe annet blir det når en ikke finner noe i en selv som gjør en til en kristen, og vet at en i all framtid ikke vil finne noe hos en som behager Gud.
Det er en annen måte å si det som Paulus sa: Jeg døde.
Hva da?
Da får en motta denne nåde som en ugudelig, som en som ingenting har å betale med.
For en slik nåde er det vi får! (Se Jes.55,1 ff).
Siden den dag høres en ny tone i Paulus vitnesbyrd:
Gud være takk for sin usigelige gave! (2.Kor.9,15).
Du er velkommen etter!
Gaven er også din!
--------------------
Artiklen på engelsk her.
-------------------------
For bestilling af bladet, 'Bibelsk Tro' klik her.
----------------------------------------------
