Artikel af
Gunnar Soppeland.
Der Ordet får råde, råder det alene.
Som Kierkegaard sier:
- En kan ikke legge noe til det fullkomne.
Selv en konge ville bli krenket, og hans egen myndighet gjort mindre, dersom noen som sto under kongen ville prøve å øke tyngden i hans ord.
Kongenes konge har tatt seg ut et ”kongelig presteskap” til forkynnere. Deres oppgave er å gå Guds ærend.
Ærende er å bringe kongens ord ut til folket.
Bringe de rette ordene frem til rett tid og sted.
Forholdet mellom kongen og folket vil være avhengig av at forkynnerens forhold til kongen er rett.
Legger han noe til, eller trekker han noe fra, kommer alle forhold i ulag.
Kongen retter seg bare etter sine egne ord, ikke forkynnerens.
De som gjerne vil tale Guds sak, men ikke er sendt av han, kaller Skriften pratmakere.
Deres arbeid blir til intet, og Gud gjør deres spådommer og visdom til dårskap. (Jfr Es. 44. 25-26)
Pratmakerne kan tilsynelatende ha ”gode” oppskrifter på hvordan man kommuniserer med samtiden, men resultatet blir dåraktige gudsforhold.
Stå i sannheten.
Guds ord åpner for en sannhet som er høyere enn alle andre sannheter og går langt utover det mennesker forstår.
Sendebudet står selv i denne sannheten og er kraftig berørt av det han får se inn i.
Han gråter gjerne der blinde ler, og står ofte overfor folk som sannheten er skjult for. (Luk. 19. 41ff) .
Til klarere sannheten lyser for ham, til mer setter han inn på sitt ærende, og til sterkere reflekterer sannheten seg gjennom hele hans person.
Både i tale og gjerning står han fast og kompromissløs overfor usannheten.
Blir Ordet avvist, lar han seg avvise sammen med dette.
Fristes han til å gå mellom Ordet og tilhøreren med et kompromiss, svikter han både Ordet og tilhøreren.
Myndighet og fullmakt.
Da Jesus hadde renset tempelet og begynte å lære der, ville fariseerne vite hvilken myndighet og fullmakt han hadde. (Mat. 21.12 ff)
De ville han skulle legitimere seg, og det var jo et rettmessig krav å stille en utsending med et ærende som hans.
Til vanlig skal en indre gudgitt myndighet og fullmakt stadfestes med et ytre kall.
Men både Skriften og historien viser at det ikke alltid er slik.
I våre dager er det et mylder av ytre kall, men skrikende mangel på myndig tale.
Det kan tyde på at mange ytre kall mangler en indre åndelig fullmakt.
Det indre kallet kan godt klare seg uten det ytre kallet.
Hans Nilsen Hauge var eksempel på dette.
Men det ytre kallet blir selvsagt et narrespill når det indre ikke er med.
Dette er dramatisk skildret i Esek. Kap 11 og 13.
Der ser en hvordan Ånden må forlate tempelet i Jerusalem på grunn av frafallet.
De formelle profetene holdt likevel frem som før, og frafallet ble forsterket.
Gud anklager dem for å tale slik at sjeler som ikke skulle dø, blir drept, og sjeler som ikke skulle leve blir holdt i live.
Med løgn gjorde de den rettferdiges hjerte motløst, mens gudløses hender ble tilsvarende styrket.
Kanskje er det grunn til å etterlyse gudgitt myndighet og fullmakt også i våre dager?
Uten dette kan ingen tale Guds ord uten å synde mot Ordet og tilhørerne, og skape misforhold mellom dem.
Jesus fremhever selv at ordene han talte var ord som var gitt han ovenfra. (Johs 8:28b, 17:8 )
En dødsens alvorlig sak.
Det mest avgjørende ved Guds sendebud er det gudgitte. Ikke det naturlig medfødte.
Gud valgte seg ut det som ingenting var.
Dette erkjente de utvalgte, og visste at de var kallet, dannet, drevet ut og satt til en oppgave fullstendig på Guds premisser.
Ville de ikke være ingenting, da ble de kort og godt ikke sendt.
Det Gud gav dem var det han selv ville bruke for at han selv kunne ivareta det han ville ha ivaretatt i menighetene.
Dette viser alvoret i saken.
Guds mål er at tilhørerens samvittighet skal stilles til evig ansvarlig overfor det forkynte budskapet, enten det blir forkastet eller mottatt.
Situasjoner der Gud og den enkelte står overfor hverandre kan ikke kalles tilbake.
Tilhøreren møtte Guds eget ord, han visste det var Guds røst han hørte, og utfallet blir stående for tid og evighet.
Dette alvoret skulle ikke friste noen til å ytre seg uten gudgitt myndighet og fullmakt.
Det ville være bedre for et menneske å sverget den groveste ed enn at det på Åndens og Ordets arena åpnet sin munn uten gudgitt myndighet.
Her skal Guds ord råde grunnen i kraft av seg selv.
Ånden lar seg ikke binde til forkynneren, men den binder forkynneren fast til seg.
Pratmakerne.
'Pratmakernes ord er selvvalgte og derfor tomme og kraftløse.
De ber gjerne om åndens hjelp og velsignelse over det de sier og gjør, - men forgjeves.
I praksis må de finne annen støtte og forsterkning, og gjøre seg interessante gjennom forskjellige slags ytre virkemiddel som moderne former, naturtalent og utviklede evner.
Når Paulus vitner om sin tjeneste, synes det for ham viktig å understreke at han ikke brukte visdoms overtalende ord, men Ånd og krafts bevis.
Han var redd for at de vise ordene skulle svekke kraften i Kristi kors.
Stor forskjell på Guds ord og menneskeord.
Menneskeord er kun av forbigående art og bare gyldige innenfor det timelige.
Om de kommer fra høy eller lav, lærd eller ulærd, er likegyldig.
Myndighet i denne sammenheng er det samme som ytre, formell eller personlig makt.
Men Guds ord gjelder både i tid og evighet.
Guds sendebud har myndighet men ikke formell eller personlig makt.
Derimot har det fullmakt til å bære ut et ord som er levende og kraftig i seg selv. (Hebr.4.12 )
Det er altså Kristus tilhøreren skal høre og møte, ikke forkynneren eller hans påfunn.
Vi har et vitnesbyrd fra forfatteren Arne Garborg om hvorledes han opplevde guddommelig myndighet da han hørte vekkelsesforkynneren Lars Oftedal tale i Nærbø kirke på Jæren. Garborg skildrer hvordan de fordomsfulle tankene han hadde om Oftedal, plutselig ble borte for ham:
”Jeg visste ikke lenger hvem det var som talte, men han talte til meg. Direkte til meg,--- jeg satt der fengslet, fanget, rådløs, nesten redd; - visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg. Her var ikke mulig å rømme. Gud hjelpe meg! Mannen hadde rett. Hvordan kunne en nå gå så tankeløs i verden?”
Legger bånd på Ordet, og holder Ånden borte fra forsamlingene.
Aldri har vel den kristne aktiviteten vært større og mer omfattende enn i våre dager.
Men en kommer ikke utenom spørsmålet om det er Guds levende ord som når fram til de som blir nådd.
Påfunn fra den sekulære verden ser i alle fall ut til å utarme kristendommens vesen.
Kristen ungdom blir dradd fra det ene ”kristenshowet” til det andre uten hensyn til hva som serveres av åndelig innhold.
Det er nedverdigende å se menigheter og organisasjonen kappes om å henge med i svingene for å være oppdatert på ”siste trend”, slik at de unge kan kapres og rekrutteres for å trygge disse aktørenes egen fremtid.
Er det noen som tenker gjennom hvor det har blitt av den åndelige myndigheten i dette, eller at en på denne måten legger bånd på Ordet og støter Ånden bort fra forsamlingene?
At aktørene har formell fullmakt og ryggdekning fra sine ledere, ser en.
Men hva med den åndelige fullmakten?
Er ingen lenger redde for at artister, og instruktører som eksponerer seg selv, har tatt over for nådegavene?
Alle burde vite at slike aktører både kan lokke, suggerere og overvinne svake sjeler med fordekte psyko-tekniske metoder.
Og at selv om en kan få ungdom til å gå inn for det ”nye” med full hengivenhet og innsats, og etterligne ytringsformer som hører sann omvendelse til, er ikke dette det samme som å bli overvunnet av Guds ord.
Sjelelig underkastelse er ikke det samme som overbevisning og omvendelse, og tro basert på forstand eller følelse har alltid vært noe annet enn hjertetro født av Ånden.
Født av Ånden.
”Født av Ånden”, uttrykker tydelig og klart at det nye livet, etter sitt nye vesen, er av overnaturlig art og preget av guddommelig Ånd.
Dette kolliderer med den verdslige larmen og medfører pine og gråt hos troens barn.
Det hellige samfunnet er et åndelig hus med åndelige fødsler, åndelig liv, åndelig lys, åndelige gaver og åndelig mat og drikke.
Alt dette er Ordets verk, som binder den enkelte til Kristus.
Derfor skal en ikke klusse med Ordet.
Det er feilfritt og virker bare i kraft av sitt eget levende innhold som er Kristus.
Ordet kan ikke forsterkes, forbedres eller hjelpes utenfra uten å bli krenket og svekket.
Det er vi som må inn under Guds handling med oss og for oss i Ordet.
Hele Guds herrevelde, all makt, ære og gjerning ligger i Den hellige Ånds gjerning ved Ordet. Dette kan ikke forandres om vi ønsker Guds eget nærvær mellom oss.
Venligst oversat til bokmål af ægteparret Soppeland.
