Av cand theol. Ole Hallesby,(1879-1961).
Klippet fra:
Lov&Evangelium.
Jesus minner ikke bare sine disipler om den villige ånd, men også om det skrøpelige kjød de har.
På den ene side sier Skriften at kjødet er korsfestet hos enhver som hører Kristus Jesus til.
På den annen side sier den at kjødet er i live, ja, begjærer hos den troende, endog hos den som vandrer i Ånden.
Løsningen her finner vi når vi legger merke til det utrykk apostelen her bruker om kjødets avlivelse, nemlig korsfeste.
Det eiendommelige ved denne henrettelse er jo at forbryteren er i live lenge etter at korsfestelsen har funnet sted.
Som vi ser av beretningen om den ene røver ved Jesu side, kan forbryteren være like ond som før. Men nå kan han intet ondt få utført mere. Samfunnet har sørget for å gjøre ham uskadelig.
Nå sier Skriften oss at ikke noe menneske blir en kristen før det utleverer sitt gamle kjød til korsfestelse:
«De som hører Kristus Jesus til, har korsfestet kjødet med dets lyster og begjæringer».
Ved sin vekkelse får mennesket ved Åndens lys se den gamle Adam som den forbryter han er.
Men det krymper seg ved å utlevere ham til avlivelse. Og tinger med seg selv og sin Gud om det ikke skulle være mulig å få spare litt av det gamle egenkjærlige og egenrådige liv.
Ved omvendelsen velger den vakte å utlevere sitt gamle liv til døden.
Og før dette valg er gjort, skjer det ingen frelse, hvor meget vi enn gråter og ber og kjemper.
Og nå prøver den redelige sjel av all sin makt å få død og ende på sitt gamle liv og sitt gamle sinn.
Men det går ikke tross den redeligste og iherdigste kamp.
Og han tror da at han er så elendig, at ikke engang Gud har noen råd for ham.
Da lærer han å tro, det vil si å utlevere denne forbryter som han ikke selv kan få livet av, til Kristus for at han skal overvinne og avlive ham.
Og nå skjer forandringen.
Nå er det gamle kjød kommet på korset.
Nå har det truffet sin overmann.
Den frelste synder har således fått både vilje og kraft til å overvinne sitt gamle jeg-liv. Og så lenge han klynger seg til Kristus og tar imot hans kraft, vil det lykkes ham å holde sitt gamle jeg på korset.
Men selv om denne forbryter således ved Kristi kraft er korsfestet, er han dog i live.
Som apostelen sier: Kjødet begjærer imot ånden og ånden imot kjødet.
Og forbryteren er like ond.
Her rører vi ved det åpne sår i den troendes sjel, som gjør ham så meget smerte, helt fra han fikk liv i Gud og inntil hans siste stund, inntil det øyeblikk da Gud avblåser hans strid imot kjødet og tar ham inn i den evige fred. Det gjør Gud gjerne med sine venner litt før døden, noen dager eller noen timer før døden. Da forbyr han alle fiender å røre denne stridsmann som nå har stridt den gode strid. Og så ligger denne i en underbar hvile midt i dødens gap og fornemmer bare sin Frelsers liflige nærhet.
Helt fra første stund er det kjødet som engster og forvirrer den troende.
Hos den unge kristen er nå forvirringen verst, idet han jo mangler både den teoretiske kunnskap om, og den praktiske erfaring i denne sak.
Først vil jeg da minne om det faktum at den troende har det gamle kjød i seg.
Dernest:
Kjødet lever og begjærer imot ånden, sier Skriften.
Kjødet er nemlig ikke forandret, selv om det er korsfestet.
Det er som de gamle har sagt:
Den gamle Adam blir aldri gjenfødt.
Kjødet er altså etter sin art det samme etter som før omvendelsen.
Og husk nå:
«Kjødets attrå er fiendskap mot Gud», Rom 8:7.
Kjødet kan ikke tåle Gud.
Det kjenner det som døden, hver gang det kommer ansikt til ansikt med Gud.
Derfor begjærer det mot ånden, hver gang vi vil inn i lønnkammeret for å be, hver gang vi tar Bibelen for å fordype oss i Guds ord.
Og kjødet elsker synden.
Imot den gjenfødte ånd begjærer kjødet å få synde.
Det har lyst og glede i synden.
Min bror og søster!
La deg derfor ikke forvirre, når du kjenner ulyst til bønn og betraktning av Guds ord eller lyst til synd.
La deg ikke innbille at dette er bevis for at du har mistet livet i Gud, eller at din omvendelse bare var innbilning.
For hos enhver troende begjærer kjødet imot ånden.
Gå du trøstig til din Frelser med alle kjødets syndige lyster og tilbøyeligheter.
Han har gjort fyldest for hele ditt syndige kjød, og alt hva det lokker deg til av synd i fantasi, tanke, begjær, ord og gjerning.
Ja, jeg ønsker å oppmuntre deg med Hebreerbrevets deilige ord:
«La oss tre fram med frimodighet for nådens trone, for at vi kan få miskunn og finne nåde til hjelp i rette tid».
Nå tenker jeg meg at en eller annen av mine lesere sier i sitt stille sinn:
«Visste du bare, hvordan det er fatt med meg, våget du ikke å trøste. Det er jo ikke bare at jeg har det gamle kjød og at jeg fristes og plages av det. Nei, det overmanner meg, så mitt daglige liv er fullt av nederlag.
Du skulle bare vite det som mine kjære hjemme ser hver dag:
Mitt verdslige liv, mitt lunkne gudsforhold, mine overilede ord og handlinger.
Og ennå verre er det som de ikke ser, mitt indre liv: mitt bønneliv, min bruk av Bibelen, mitt verdslige, jordvendte sinn, mine syndige lyster av alle slag.
Og det verste av alt:
Den motstand jeg gjør mot mine indre og ytre synder, kan visst ikke kalles kamp. Jeg vet iallfall ikke selv om jeg kjemper imot det eller ikke.
Og jeg sier til meg selv:
Det liv i Gud som du engang eide, det er borte».
Min kjære medstrider!
Det er deg jeg vil trøste, du som har kjent noe av det som her er nevnt.
Og først vil jeg si deg:
Det er livstegn og ikke dødstegn det du kjenner.
Det står skrevet:
«Dersom vi dømmer oss selv, så blir vi ikke dømt», 1Kor 11: 31.
Så lenge du dømmer deg selv, er der liv i deg.
Selve den dødsdom du feller over deg selv og ditt kristenliv, er et usvikelig bevis for at det redelige liv med Gud ikke er utdødd i ditt hjerte.
Og du som synes at ditt hjerte er så forvendt og din vilje så slapp, at det ikke engang for Frelseren er noen mening i å gjøre flere forsøk med deg, hør hva han sier:
«Det er ikke de friske som trenger lege, men de som har ondt», Mat 9:12.
Det står forresten litt mere om deg:
«Om enn vårt hjerte fordømmer oss, så er Gud større enn vårt hjerte og kjenner alle ting», 1Joh 3:20.
«Er vi troløse, så er han trofast; for han kan ikke fornekte seg selv», 2Tim 2:13.
Ja, men når jeg faller så ofte? sier du.
Det er særlig en synd kanskje.
Og der faller du mange ganger om dagen.
Og da blir det hele så umulig for deg.
Du spør deg selv så ofte om det overhodet går an å gå til Gud og be om tilgivelse.
Det må være svik i din ånd, siden du ikke blir herre over din synd.
Du synder vel på nåde.
Og dette at du vil ha forlatelse, skjønt du ligger under for synden, det er jo verre enn alle dine andre synder.
Ja, slik tenker du ofte og kjenner deg så hjerteskremt og fortvilet.
Min venn, du husker nok at det kom på tale en dag mellom Jesus og hans disipler, hvor mange ganger vi skal tilgi en bror som synder imot oss.
Peter nevnte sju ganger.
Og han syntes visst han hadde tatt godt i.
Rimeligvis hadde han prøvd å tilgi en som fornærmet ham, så han visste hvor vanskelig det er.
Men Jesus sa:
Ikke sju ganger, men sytti ganger sju = 490.
Var det nå Jesu mening at Peter skulle holde på til han hadde tilgitt 490 ganger, og så skulle han være fri?
Nei, selvfølgelig ikke.
Også her bruker Jesus et av sine mange bilder.
Han ville dermed si til Peter:
Du skal ikke telle dette, men bare tilgi, hver gang han kommer og ber deg om tilgivelse.
Tror du nå at ikke Jesus selv gjør det som han har pålagt oss?
Tror du han sitter i sin himmel og teller hvor mange ganger det går galt for deg om dagen?
Det er noe helt annet han gjør:
Han drar alle til seg, Joh 12:32.
Han roper:
«Kom hit til meg alle dere som strever og har tungt å bære, og jeg vil gi dere hvile», Mat 11:28.
«Den som kommer til meg, vil jeg ingenlunde støte ut», Joh 6:37.
-------------------------------------------
Fra «Kjødelig frihet er åndelig død»,
Luthersk Litteraturstudie, Oslo 1946
L&E 42. årgang, nummer 2, februar 2006.
Del II følger.
