Fra Lov&Evangelium. Nr. 1 - 2009.
Av Ingar Gangås.
Er det riktig og nødvendig med syndsbekjennelse for mennesker?
Den synd som skal bekjennes for mennesker, er bare den som angår mennesker, når Gud minner deg om å gjøre opp med et annet menneske. Det kan også tenkes situasjoner der synden må bekjennes for de eldste eller for menigheten. Sjelefienden vil nok prøve å hindre deg i å gjøre det. Da må du ikke høre på ham, men heller be om råd fra en sjelesørger. I noen tilfelle vil det være rett å la være å bekjenne synd offentlig, for eksempel der andre kommer i fare eller blir direkte skadelidende som følge av din bekjennelse. Søk da også råd hos en skriftebror.
Andre strever med å bekjenne alle tenkelige og utenkelige synder, på krampaktig vis. Disse trenger også hjelp.
Det finnes oppriktige sjeler som ikke får hvile i at synden er oppgjort, glemt og tilgitt hos Gud. De bekjenner den samme synd om igjen og om igjen. Men det heter ikke: Dersom du bekjenner nok, skal du få tilgivelse. Bekjennelsen er ikke et vilkår for frelsen. Den kommer som en frukt. Botferdige syndere må få høre ordet om forlikelsen, at Jesus har tatt straffen for alle deres synder.
Beretningen om Sakkeus viser oss at da han kom til troen, fulgte bekjennelsen etterpå. Han tok imot Jesus med glede. Deretter bekjente han at han at han ville gi halvdelen av det han eide til de fattige, og at han ville gi firedobbelt tilbake til dem som han hadde presset penger ut av (Luk 19:2-9, sml. 2. Mos 22:9). Et sant møte med Jesus fører alltid til et nytt liv.
Lukasevangeliet 23:40-43 forteller om røveren på korset. Han fikk ikke anledning til å gjøre opp for seg overfor mennesker, men vi merker syndsbekjennelsen når han sier: «…og vi med rette, for vi får det vi fortjener etter våre gjerninger. Men han (Jesus) har ikke gjort noe galt».
Det er farlig å skjule synd. Salme 32:3-4 beskriver Davids situasjon før han bekjente (etter fallet med Batseba og drapet på Urias). «Da jeg tidde ble mine ben borttært, idet jeg stønnet hele dagen. For dag og natt lå din hånd tungt på meg. Min livssaft svant som i sommerens tørke».
Det kunne ført til frafall. Men David bøyde seg og innrømmet det han hadde gjort: «Jeg bekjente min synd for deg og skjulte ikke min skyld. Jeg sa: Jeg vil bekjenne mine misgjerninger for Herren! – Og du tok bort min syndeskyld. Sela» (Sal 32:5). Glem ikke at all synd er synd mot Gud!
Gjør som David! Innrøm din skyld. Skjul ikke noe. Ta så imot syndenes forlatelse. Bare da blir du fri i din samvittighet.
