Artikel fra Bibelsk-tro.noNr 1-2000.
Av Per Bergene Holm.
Rektor ved Bibelskolen på Fossnes
Vi har i de siste årtiene sett en rekke av nye trosretninger og menigheter oppstå omkring oss.
Skriften oppfordrer oss til å prøve "åndene om de er av Gud" (1 Joh 4,1). Dette gjelder selvsagt ikke bare de nye åndsretningene, men like mye de gamle.
Alt er ikke godt bare fordi det er gammelt, like lite som alt nytt behøver å være galt, bare fordi det er nytt.
Men alt skal prøves, sier Skriften, og det skylder vi å gjøre.
Hva vil det si å være en "åndelig kristen"?
Hva er så sånn åndelighet?
Hvem er en åndelig kristen?
Av 1 Kor 2,12-16 forstår vi at en "åndelig" er en som har Guds Ånd i motsetning til et naturlig ugjenfødt menneske som har verdens ånd.
Det naturlige menneske er ikke i stand til å fatte og ta imot det som hører Ånden til, den åndelige visdom.
Den åndelige derimot har nettopp fått Guds Ånd for at han skal kunne kjenn det som Gud i Sin nåde har gitt (1 Kor 2,7-10).
Av det siste Skriftordet ser vi også at åndelighet har med åpenbaring å gjøre, med innsikt i Guds hemmelighet, Guds råd. Guds evige råd til frelse, også kalt Guds hemmelighet, er uerkjennelig for det naturlige menneske.
Det kan ikke et menneske tenke seg fram til, det oppkommer ikke i noe menneskes hjerte. Det må åpenbares ved Guds Ånd.
En åndelig er altså en som ved Guds Ånd har fått åpenbart Guds råd for sitt hjerte og som har tatt imot denne guddommelige visdom og åpenbaring.
Enhver gjenfødt kristen er salvet med Guds Ånd.
Åndens åpenbaring var noe som i den gamle pakt på særlig vis ble profetene til del. De ble salvet med Guds Ånd for å kunne ta imot Guds åpenbaring, og gjennom disse salvede profetene ble Guds åpenbaring gjort kjent for menneskene.
Selv om de troende i den gamle pakt også hadde Guds Ånd som barnekårets ånd, var de avhengig av de særlig salvede profetene for å få innsikt i Guds råd.
Fra pinsedag er det derimot annerledes.
Da skjedde det som profeten Joel hadde forutsagt (Apg 2,16-18; jmf. Joel 3,1ff).
Det er ikke lenger bare noen særlig salvede som skal profetere og åpenbare Guds råd for menneskene, men alle slags mennesker skal tale profetisk.
Det hadde også profeten Jeremia forutsagt (Jer 31,33-34).
Fra pinsedag av er det ikke lenger forbeholdt særlig salvede profeter å lære oss å kjenne Herren.
For både små og store, selv treller og trellkvinner skal ved Guds Ånd tale profetiske Ord.
Enhver gjenfødt kristen vil kjenne Herren.
Fra pinsedag forkynnes den fullkomne og fullendte åpenbaring.
Hva er årsaken til denne store forandring i Guds åpenbaringshusholdning?
Det nye testamente gir oss svar på det mange steder, f.eks. i Hebr 1,1-2.
Guds Sønn, Jesus Kristus, har kommet med den endegyldige og fullkomne åpenbaring.
Han har ikke opphevet loven og profetene, men oppfylt dem til punkt og prikke (jmf. Matt 5,17).
I og med åpenbaringen gjennom Sønnen, er det ikke mer å åpenbare i Guds frelsesråd.
Enhver som kjenner Sønnen, kjenner dermed også Sannheten, han vet alt, og trenger ikke til at noen lærer ham (1Joh 2,20-27).
Johannes likestiller enhver som kjenner Jesus (Sannheten - jmf. Joh. 14,6), med profetene som var salvet med Guds Ånd. Ja, de "vet alt" sier apostelen.
For "i Ham er alle visdommens og kunnskapens skatter skjult til stede" sier apostelen Paulus i Kol 2,3.
Den fullvisse innsikt, Guds hemmelighet, er ett og det samme som Kristus (Kol 2,2).
Å kjenne Jesus Kristus er altså det lengste vi kan komme i kristen erkjennelse. Ja, det er det det evige liv består i (Joh 17,3).
Jesus Kristus er "Livets Ord" åpenbart i kjød. Å se på, ta på og røre ved "livets Ord" (jmf. 1 Joh 1,1-3).
Livets Ord ble altså ikke åpenbart i syner og drømmer og oversanselige åpenbaringer, men på historisk måte og ble erkjent med legemlige sanser. For "Ordet ble kjød" (Joh 1,14),
Gud Selv er blitt åpenbart som menneske.
Dette er det apostlene var øyenvitner til, Gud åpenbart i kjød til vår frelse, og gjennom dem har den fullkomne og fullendte åpenbaring kommet til oss (1 Joh 1,2-3).
Å lese og høre Skriftens Ord er derfor ett og det samme som å høre og lese "Livets Ord", Gud selv åpenbart i kjød.
Så trenger vi ikke lenger til særlig salvede profeter, for i Skriften har vi den fullkomne åpenbaring av Gud, slik at hver og en som tar imot dette Ord i sannhet, han er selv salvet med Guds Ånd (jmf. Apg 10,44) og kan tale profetiske ord, det ord som er åpenbart ham ved Guds Ånd (jmf. 1 Joh 2,20-27).
Sann åndelighet.
Flere av de skriftord vi har nevnt over står nettopp i sammenheng med advarsler mot falske profeter og mennesker som fører vill.
Det som apostlene understreker overfor disse, er nettopp at de kristne har alt de trenger i Jesus og det Ord de har hørt.
De kjenner Sannheten og må bli i den, de trenger ikke til at noen lærer dem. Hele rikdommen av den fullvisse innsikt, Guds hemmelighet, er Kristus. Det er ikke noe mer verdt å kjenne enn Jesus, for i Ham er alle visdommens og kunnskapens skatter skjult til stede.
Derfor skal de ikke la seg føre til andre lærere, eller til et annet evangelium, om det så blir gitt ved en engel fra himmelen, for det finnes ikke noe annet evangelium (jmf Gal 1,6-9).
Sann åndelighet kjennes på at den søker Gud i Hans åpenbaring, dvs i Skriften, og i Skriften alene.
Den sanne åndeligheten høyakter derfor samlingene om Guds Ord, der Jesus Kristus blir forkynt som korsfestet.
Den sanne åndeligheten akter ikke på om det er få som vil høre og de ytre forhold er skrøpelige. Den åndelige har nemlig funne Sannheten i Ordet om Jesus, og Hans bønn er at Den Hellige Ånd må åpenbare Ordet for hans hjerte.
Det er hva han trenger.
Om han enn hører andre tale om store ting som skjer, under og tegn, mer storslåtte talere og herligere gudstjeneste, så flyr han ikke etter det. For han har funnet Sannheten i Ordet og har nok der.
Om det er skrøpelig med hans liv som kristen, og mye skulle vært annerledes i hans forsamling, så vet han at det heller ikke er noe annet ord som kan avhjelpe denne nød, enn Ordet om Jesus og frelsen i Ham.
Hvor mye vi enn taler om å være fylt av Guds Ånd, om å tale profetisk eller hva vi nå sier, må vi aldri løsrive dette fra Skriftens Ord.
For det er i Ordet, Skriften, Gud har åpenbart Seg, og "alt skryt av Den Hellige Ånd utenom det utvortes ord er av djevelen" som Luther sier (fritt sitert etter hukommelsen).
Guds Ånd har ingen egen kilde å øse av og har ikke noe eget budskap å forkynne oss.
Han øser aldri av noen annen kilde enn Kristi Ord!
"For han skal ikke tale av seg selv, men det han hører, skal han tale, og de kommende ting skal han forkynne dere. Alt det som Faderen har, er Mitt. Derfor sa Jeg at han tar av Mitt og forkynner for dere" (Joh 16,13-15).
Den Hellige ånd skal åpenbare det for disiplenes hjerter, som Jesus Kristus allerede i sitt Liv og sitt Ord har åpenbart. I Kristi Ord er Den Hellige Ånd virksom til stede og åpenbarer Ordet for vårt hjerte.
"Det er Ånden som gjør levende (...) De ord jeg har talt til dere, er ånd og er liv" (Joh 6,63).
Jesus Kristus er Sannheten, og det er eksklusivt å forstå.
Det er ikke mer å lære enn å lære Ham å kjenne, for "i Ham er alle visdommens og kunnskapens skatter skjult til stede".
Den som kjenner Jesus, kjenner Sannheten.
Og det er Sannhetens Ånds gjerning å levendegjøre våre hjerter ved Kristi ord.
Vi gjenfødes "ved sannhets ord" (Jak 1,18; jmf. Gal 3,1-5), og det er ved dette ord vi vokser som kristne.
Den kristne vekst er en vekst "i nåde og kjennskap til vår Herre og frelser Jesus Kristus !" (2 Pet 3,18).
Den falske åndeligheten.
Den falske åndeligheten springer ut av ringeakt for Skriften og frelsen i Jesus Kristus.
Det er det forferdelige, den er et frafall fra Guds åpenbarte ord og frelsen i Jesus Kristus!
Man kan gjerne holde fast på "Skriftprinsippet" i det ytre, i det man aldri taler imot Skriftens ufeilbarlighet.
Men man kan aldri holde fast ved Skriftens tilstrekkelighet.
Uttrykket "Skriften alene" ribbes for sant innhold.
Men det hjelper ikke om man ikke taler om Skriften, hvis man stiller opp en autoritet ved siden av Skriften.
Da henter man bare der det man ikke finner i Skriften, og bruker dette til å omtolke eller overskygge Skriftens ord.
Svermenes tale om "salvede profeter" med nye "åpenbaringsord" fra Gud, er ikke det spor bedre enn de høykirkeliges tale om at "Kirken har den Hellige Ånd" og pavens eller kirkemøtenes åndsledede utsagn.
Man har ikke funnet Sannheten i Skriften, i Ordet om frelsen i Jesus.
Man trenger noe ved siden av, noe mer for riktig å bli tilfreds, noe sikrere, noe mer storslagent og herlig og "mer åndelig".
Tørre bokstaver i ei bok kan ikke måle seg mot "åndens åpenbarelse" i visjoner og drømmer og gjennom englebesøk, eller "Kirkens røst" fra århundredenes tradisjon og de hellige kirkemøtenes, pavenes og biskopenes samstemmige munn.
Papistene og svermerne er som to rever bundet sammen i halen, sier Luther. Selv om de synes å være de rake motsetninger, har de samme opprinnelse. De har begge forlatt Skriften alene og har begynt å vende seg til andre kilder.
At både høykirkeligheten og svermeriet i dag har stor framgang, skal vi ikke undre oss over.
Det er begge deler et resultat av ringeakten for Guds Ord, noe den liberale teologi ikke er alene om, slik noen synes å tro.
Både høykirkeligheten og svermeriet er et uttrykk for at man søker en autoritet, en grunn for sitt gudsliv, utenfor Skriften og det blotte Ord.
Den falske åndeligheten søker samfunn med Gud utenom Hans åpenbaring, utenom Ordet, om det så er i "embetet" eller hos "salvede profeter".
Man søker Gud i det menneskelige opphøyde, eller i det direkte og umiddelbare i menneskets indre.
Og dette mener man er særskilt åndelig, mens det ikke er noe annet enn frafall fra det utvortes Ord og kjødelig svermeri og hovmot.
Den falske åndeligheten søker ekstraordinær åpenbaring, direkte og umiddelbar kontakt med Guds Ånd, om det så er gjennom visjoner, engleåpenbarelser og direkte tale fra Gud, eller gjennom høystemte opplevelser og følelse av Guds Ånds umiddelbare nærvær.
Ordet kan i høyden være et utgangspunkt, et springbrett for å oppnå den åndelige opplevelse, men selve opplevelsen, selve gudsforholdet er løsrevet fra Ordet.
Ordet blir ganske uvesentlig i det øyeblikk opplevelsen er et faktum.
Da er det den umiddelbare kontakt med Gud som alt dreier seg om.
Bli i det du har lært.
Men den som vil lese i Skriften vil se at Den Hellige Ånd ikke lærer oss å søke noe annet og nytt, men "salvelsen" som lærer oss om alle ting, som lærer sannhet og ikke løgn, den lærer oss fremfor alt dette: "Bli i Ham!" (1 Joh 2,27).
Åndens tale til menigheten er igjen og igjen dette: "Kom derfor i hu hva du er falt fra" (Åp 2,5);
"Hold bare fast på det dere har" (Åp 2,25);
"Kom derfor i hu hvordan du har mottatt og hørt. Hold fast på det og omvend deg!" (Åp 3,3);
Du har holdt fast på Ordet og ikke fornektet den frelse i Jesus som Ordet forkynner. Det sies aldri at det er noe mer de må få tak i, noe annet og nytt, men de skal holde fast på Ordet og bli i det. Slik taler Den Hellige Ånd!
Antikrists ånd.
Den falske åndeligheten derimot, viser deg bort fra Jesus og Ordet om Ham og det fullbrakte verk, og viser deg til noe mer du må oppleve, gjøre, erfare, bli osv.
Dette er Antikrists ånd!
Dette er den antikristelige forførelse som etter Skriftens Ord skal føre endog de utvalgte vill, om det var mulig.
Og med store under og tegn skal den ha veldig framgang, store "vekkelser" vil følge i dens kjølvann, slik vi ser det i dag.
Men den falske åndeligheten lærer deg ikke at Jesus er Kristus (Den Salvede), men den lærer deg at du må bli "en salvet", ikke bare slik at du blir salvet med Guds Ånd i og med kjennskapet til Jesus Kristus og frelsen i Ham og at salvelsen består i dette kjennskapet, men du må bli en slavet på samme måte som Jesus, slik at du får samme autoritet og kraft som Han osv.
Du må bli en kristus, og din frelse og ditt gudsforhold ligger i denne salvelsen, det du blir i kraft av den.
Frelsen ligger i det som skjer i deg, ikke i det som har skjedd i en annen.
Frelsen knyttes til deg og det du må oppleve, ikke til det som Jesus Kristus har gjort.
Frelsen blir ikke et fullbrakt verk, men noe som kan og må skje i deg.
Det er å fornekte Jesu navn, at Han er Herrens frelse, Kristus, den som av Herren er salvet til å være vår Frelser og som har fullbrakt vår frelse.
Det er Antikrists ånd dette og den herjer som djevelens femtekolonne midt i vår forsamlinger.
Det er bare en måte å stå ham imot på, og det er ved å holde fast på Guds Ord og ikke fornekte Jesu navn.
La andre skryte så mye de vil av hvor mange de er, hvor store tegn og under som skjer iblandt dem, hvor åndelige og seirende de er blitt osv.
Ros deg du av Jesu Kristi kors, av at du i Jesu Kristi død og oppstandelse eier syndenes forlatelse og evig liv, og at alt du trenger til liv og gudsfrykt det har du i Skriftens Ord.
Hold fast ved det, hva så andre enn vil si og mene, og du skal ha ros av Gud om enn du blir en dåre i denne verden, og du har også løfter om en åpen dør til misjon og andres frelse (Åp 3,7-13).
*******
Den åndelige har ved Ordet om frelsen i Jesus Kristus funnet sin rikdom og skatt.
Ved dette ordet har han også fått Den Hellige Ånds gave og er født på ny.
Dette nye livet i en kristen som er født der inne i det øyeblikk et menneske kommer til troen på Jesus Kristus og frelsen i Ham, det er født av Ånden, av Gud (Joh 12f).
Og likesom dette livet ble født ved sannhets ord (Jak 1,18), næres det og vokser det ved det samme ord.
Det åndelige livs vekst skildres i Skriften som en vekst "i nåde og kjennskap til vår Herre og frelser Jesus Kristus" (2 Pet 3,18).
Hva er det som skal vokse hos en sann kristen?
En vekst i nåde.
For det første skal nåden bli større!
En kristen som får mindre og mindre bruk for Guds nåde, er uten sann åndelig vekst og er enten død eller i ferd med å dø.
Den Hellige Ånd overbeviser om synd (Joh 16,8).
Der Den Hellige Ånd får rom i en kristens hjerte, blir synden avslørt og åpenbar.
Den Hellige Ånd er der hvor Den Hellige Ånd har tatt bolig ved troen, der blir kjødet åpenbart i sin syndighet.
Det som en før aldri tenkte på som synd, blir med ett heslig og gruelig. Bitterhet, hissighet, grettenhet, forurettethet, havesyke, forfengelighet, misbruk av tid, unnlatelse av å tale vel om andre, gjøre godt og hjelpe til uten å være bedt og med villig sinn; urenhet i tanker, syndig lyst osv.
Hjertesyndene som en før ikke ofret så mye som en tanke, blir nå forferdelige, for Den Hellige Ånd kaster lys over dem.
Dette er ingen engangsopplevelse, men en stadig erfaring, en gruelig erfaring.
Jeg som trodde at å vokse som en kristen skulle være å bli mer hellig og åndelig og from, men så har jeg aldri kjent meg så uren og heslig, hyklersk og skrøpelig.
Har det vært vanskelig å tro nåden før, så er det nå umulig. jeg kan ikke være en kristen, jeg som har det slik.
Slike tanker kommer igjen og igjen. Nei, det må bli en forandring med meg.
Her er det mange som vil hjelpe, og her har ikke minst den falske åndeligheten mange råd å gi.
Den forstår seg nemlig ikke på Åndens gjerning.
Til Åndens åpenbarelse av synden i hjertet har den bare foraktelige ord å si: Det er elendighetsteologi.
Nei, denne talen om synd og nåde, den fører ikke noen vei, sier den falske åndeligheten.
Der Ånden er, der må det jo være liv og overflod, ikke syndejammer og bedrøvelse.
Nei, der må det være seier og framgang!
Men en kan jo ikke vente forbedring, uten at en ber om og tar i bruk Åndens gaver, forklarer den falske åndeligheten.
Det som trengs er å bli døpt med ånd og ild og kraft, ja, Åndens dåp er det som trengs. Dette kommer vi tilbake til senere.
Men så mye skal sies, at dette er å fornekte Jesu navn. Den som går videre i dette og tror seg å ha funnet botemiddelet mot synden i livet i slikt, han har falt ut av nåden!
Men den sanne åndeligheten finner intet botemiddel mot sin synd i den åndeligheten han kan frembære, hvor mye den enn er virket av Guds Ånd.
Hans ufullkomne kristenliv kan aldri ta bort syndens rot og dype smerte.
Nei, å sette sin lit til Åndens verk i hans eget hjerte, det ville være det største hovmot.
Men så sant den som har det slik, blir ved med å søke Gud i Ordet og ikke vender seg til andre kilder, vil det mer og mer demre for denne: Skal jeg bli frelst, så må det være av nåde!
Og Ordet om Jesus gir mot til å tro nåden som nåde.
Visst hadde en hørt om nåde før også, men at det virkelig var nåde, uforskyldt, for intet, ja, for den ugudelige, nei, det hadde han ikke fått se uten ved Åndens åpenbarelse.
Det var Åndens åpenbarelse av synden som skapte trang til nåden og siden Ordets tale om Jesu forsoning som ved Den Hellige Ånds overbevisning skapte tro i hjertet.
Gjennom disse erfaringer, som et sant åndelig liv aldri er uten, vokser den kristne i nåde og kjennskap til Jesus Kristus.
Dette er i sannhet åndelige opplevelser - opplevelser i Ordet virket ved Den Hellige Ånd.
Mer og mer får en se at det må være av nåde, og mer og mer lærer en å kjenne Jesus og frelsen i Ham som det en i sannhet trenger.
En lærer å fornekte seg selv og elske Jesus, mistvile om seg selv og sin egen fromhet og lite på Jesus og Hans frelse.
En slik kristen kjenner seg ikke så åndelig.
Nei, om den saken har han ikke så mye å si.
Men han vil heller aldri finne på å tale om hvor stor en synder han er, som om hans åndelighet besto i å være en så stor synder.
Nei, han skammer seg slik over sin synd og kunne aldri tenke seg å rose seg av sin store syndighet.
Nei, han fortviler under synden og ønsker av hele sitt hjerte at han kunne bli mer hellig og god.
Nei, synden vil han ikke rose seg av, men nåden, Jesus, vil han gjerne prise og tale om.
Der har han funnet livet, selv er han intet verd.
Det er syndenes forlatelse i Jesu blod og Jesu rettferdighet som blir dyrebar for en slik kristen.
Det er Den Hellige Ånds gjerning dette, et liv som er hellig, slik Ånden er hellig.
Daglig søker en å bli renset fra sin synd og urenhet, og slik helliges en i det synden i anger og tro bringes til Jesus.
Og det er den kristnes store glede, at Jeus aldri støter den bort som kommer til Ham med sine synder.
Nåden opptukter til et hellig liv.
Og så er det født en ny trang og ny lyst til å leve hellig i denne verden, en trang til å bli Jesus lik, en lyst til Guds lov i hjertets indre.
Og parallellt med renselsen fra kjødets urenheter, blir det vilkår for Åndens frukt i et hellig liv.
I samme grad som en avdør fra kjødet, i samme grad vil det nye livet vokse.
I samme grad en erkjenner synden i sitt liv og avlegger synden i det en søker daglig syndenes forlatelse i Jesu blod, i samme grad skapes det også rom for det nye livets frukt.
Syndenes forlatelse er det nye livets næring.
Det er nåden som "opptukter oss til å fornekte utudelighet og de verdslige lyster, til å leve sedelig og rettferdig og gudfryktig i den verden som nå er" (Tit 2,12).
Men så lenge vi er her på jord, vil dette være fullt av skrøpelighet og ufullkommenhet.
Men så sant vi er i Jesus, vil vi som en levende grein, bære frukt.
Der det ikke er frukt, der er det noe fundamentalt galt i forholdet til Jesus.
Men vi trenger også å gi akt på hva Skriften kaller Åndens frukt.
Det er ikke de store "åndelige gjerninger", men det er et nytt sinn, Kristi sinn (jmf. Gal 5,22).
Den falske åndeligheten.
Men den falske åndeligheten synes dette er alt for smått.
At Åndens gjerning i oss skulle være å overbevise om synd og nåde, nei, det er for triste og skrøpelige greier.
At vårt liv alltid må være et tiggeliv, hvor vi som syndere trenger til nåde, det kan ikke den flaske åndeligheten godta.
Åndens fattigdom tar den anstøt av.
Derfor kan den heller ikke godta at Jesus Kristus og frelsen i Ham er nok.
Nei, det må være noe mer, noe som kan ta synden bort fra hjertet og fylle det med ånd og liv og overflod.
Kristendom må være liv i funksjon, ingen lære om synd og nåde, men liv fra Gud i oss, guddommelig liv og kraft som gjør oss til nye mennesker.
Jesu frelsesverk er godt og bra det, som utgangspunkt.
Der ble nok grunnlaget lagt, men vi må ikke stanse der.
Det må bli liv og kraft ut av det.
Og det var det som skjedde på pinsedag, sier den falske åndeligheten.
Da ble det liv og kraft, da ble det sann åndelighet ut av det.
Men at en slik forståelse av pinsedagsunderet er et frafall fra nåden, at det er å fornekte Jesu navn, det ser man ikke.
Istedenfor å forkynne syndenes forlatelse og den daglige renselsen i Jesu blod som veien til helliggjørelse, forkynner man en "bedre vei".
Uten middel og midler, ved Åndens umiddelbare kraft i hjertet, eller gjennom bønnen som uten mellommann "løser ut Guds kraft" i våre liv, blir vi hellige.
Ved Ånden gis det ekstraordinære åndsfunksjoner og nådegaver som fyller våre liv med hellige og herlige gjerninger.
Her er det botemidler mot all synd og sykdom, manglende kunnskap og visdom.
Alt fåes gjennom Åndens umiddelbare gaver.
Gjennom salvelsen med Guds Ånd blir vi utrustet med ånd og kraft og kan gjøre de gjerninger Jesus gjorde.
Vi blir små kristuser alle sammen.
Og denne utrustningen med Guds Ånd må man ha for å være en virkelig sann kristen.
Slik taler den flaske åndeligheten.
Antikrists ånd.
Men dette er frafall fra troen på at det er Jesus som er Kristus, vår eneste mellommann, vår eneste frelser fra synd og urenhet.
Her er det ikke tale om Jesus Kristus alene.
Det er antikrists ånd dette (1Joh 4,2-3), fariseisme i ny drakt (Gal 2,16-21).
Nei, "alt det du treng for himmel og jord, er gjøymt i det eine ord: Jesus".
"For i Ham bor hele guddommens fylde legemlig. Og i Ham er dere blitt fylt" (Kol 2,9-10).
Jesus er livet (Joh 14,6). Den som har Jesus, har livet i Gud.
Guddommelig liv er ikke noe ved siden av eller i tilleggtil Jesus. Nei, Jesus er livet, og det er eksklusivt å forstå.
Jesus er livet og Han er det alene.
Det hjelper ikke hva en kan vise til av åndelige virkninger og åndelig opplysning, som endog kan være gitt av Gud (jmf. Matt 7,22; Åp 3,17), hvis man ikke har Guds Sønn.
Det er Han som er livet (1 Joh 5,12).
Om alle de som søker åndelig liv, kunne gi akt på Skriftens ord.
Alt de søker er i Jesus.
Men så er det nettopp Jesus de blir så fort ferdig med.
Ordet om Jesus, det kan de, det trenger de ikke til å høre mer.
Nå vil de høre noe annet, noe de kan vokse på, om åndsdåp og åndsfylde, et seirende kristenliv, helbredelse, framgang osv.
Men at alt dette er gitt dem i Jesus, det gir de ikke akt på, og de ser ikke at de ved dette "fornekter Jesu navn" og "vender seg til et annet evangelium".
Selvfølgelig må man tro på Jesus, sier den falske åndeligheten, men det må noe mer til om det virkelig skal bli virkelig kristenliv ut av det.
Men dette er antikristelig vranglære.
I Jesus og ordet om Ham er alt det vi trenger til liv og gudsfrykt.
Han er veien, sannheten og livet, og ingen kommer til Faderen uten ved Ham (Joh. 14,6).
Salige er de fattige i ånden, for himlenes rike er deres.
Du som har lært Jesus å kjenne, er salig.
I Ham eier du syndenes forlatelse og det evige liv, himlenes rike er ditt.
Det skal du få lov til å tro og regne med, selv om det du ser er noe helt annet.
Vi vandrer i tro, ikke i beskuelse.
Det vi ser er et liv fylt av så alt for mye synd og elendighet, men vi har funnet en kilde mot all synd og urenhet i Jesu blod.
Det er det salige ved å være en kristen, ikke at jeg har blitt så herlig og fullkommen, men at jeg har en herlig og fullkommen frelser, som har tatt seg av min sak og som vil fullføre den inntil Han kommer og henter meg.
"Jesus, takk at Du tilsteder
meg å komme Deg så nær.
Du har milde ord som gleder,
sterke ord som frelser her.
Bort all synd og sorg og savn!
Se, jeg er i Jesu favn!
Det er ære her å ligge,
det er rikdom her å tigge!"
(Brorson).
