Bragt i 'Dagen',24. marts 2005.
Af Jon Kvalbein.
«For meg hører læren om evig helvetestraff ikke hjemme i kjærlighetens religion,» sa biskop Kristian Schjelderup for over 50 år siden. Det seksuelle samlivet mellom to homofile er uttrykk for en Gudskapt kjærlighet som kirken må godta, hører vi nå.
Kjærligheten blir gjort til målestokk på hva som er sant og rett. Siden Gud er kjærlighetens Gud, må vi la kjærligheten styre vår tolkning av Bibelen og vår kirkelige praksis, hevdes det. La oss betrakte noen sider ved Guds kjærlighet.
Det er riktig at Gud er kjærlighet (1. Joh 4:8). Men kjærlighets-begrepet må bestemmes ut fra Guds vesen. Gud har en herlighet som gjør ham vesensforskjellig fra mennesket. Guds herligheten beskrives i Bibelen med to ord som sprenger vår daglige språkbruk:
Gud er hellig (opphøyet og ukrenkelig), og Gud er kjærlig (nådig, tålmodig og barmhjertig).
Guds hellighet og kjærlighet kan av oss mennesker oppfattes som motsetninger. I Gud utgjør de en enhet. De er evige og uforanderlige egenskaper ved Gud.
Det er derfor falsk lære å hevde at i GT var Gud en hellig og vred Gud, mens han i NT har utviklet seg til kjærlighetens Gud. Like falskt er det å hevde at Guds kjærlighet har overvunnet Guds hellighet, slik at nåden har satt Guds vilje til side eller dempet Guds vrede over synden. Ordet kjærlighet må hente sitt innhold fra Bibelens åpenbaring av Gud.
Slik har Gud elsket.
Bibelen viser oss at Guds kjærlighet primært kommer til uttrykk på en bestemt måte:
«For så har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv.» (Joh 3:16).
Guds kjærlighet ytret seg ved at Han grep inn i den falne verden med et kjærlighetsoffer. Han gav sin eneste, hellige Sønn som sonoffer. Sønnen led under Guds vrede over synden istedenfor oss.
Det paradoksale er at Guds hellige kjærlighet ytret seg gjennom sin tilsynelatende motsetning – straff og død. Vil du se Guds kjærlighet, så se på Kristus – den korsfestede. Gud straffet Sønnen, som led og døde og gjorde opp vår syndegjeld. Dette gjorde han i kjærlighet til det fortapte menneske. Kristus kom oss i møte som yppersteprest:
«Ikke med blod av bukker og kalver, men med sitt eget blod gikk han inn i helligdommen, én gang for alle, og fant en evig forløsning» (Hebr. 9:13).
Selv i dyreverdenen kan vi finne en nær sammenheng mellom kjærlighet og vrede. En elgku kan knuse skallen på et menneske som nærmer seg dens nyfødte kalv. Enda sterkere er Guds nidkjærlighet i hans kjærlige vern av de mennesker han har skapt.
Guds kjærlighet viser seg i vrede mot Djevelen, de falske profetene, synden og synderen – ja, alle som forakter eller forkaster hans frelsesverk og innretter seg i strid med hans bud.
Denne vreden er uløselig knyttet til Guds kjærlighet. Derfor skal vi både elske og frykte Gud. Jesus selv sier om Gud at vi skal frykte «ham som kan ødelegge både sjel og legeme i helvete!» (Matt 10:28).
Alle som fornekter eller forvrenger Guds hellighet og vrede over synden, har samtidig forkastet Guds kjærlighet, fordi det her dreier seg om egenskaper ved Gud som ikke kan skilles fra hverandre.
Guds kjærlighet – som trer fram ved Jesu død for oss på korset, er nettopp tilbud om en frelse fra Guds vrede over synden. Den som fornekter Guds vrede, har ikke forstått hva Guds kjærlighet er. Det er umulig å fatte nådens innhold, dersom man ikke erkjenner nådens motsetning: Den evige fortapelse under Guds vrede.
Stikk i strid med biskop Schjelderup må vi bekjenne:
Uten læren om den evige fortapelse er det umulig å forstå dybden i og rekkevidden av nåden og «kjærlighetens religion».
Gjør ikke noe usømmelig.
«Se hvor stor kjærlighet Faderen har vist oss, at vi skal kalles Guds barn, og det er vi. Derfor kjenner verden ikke oss, fordi den ikke kjenner ham.» (1. Joh 3:1).
Vårt barnekår er en frukt av Guds kjærlighet. Gud setter oss inn i et kjærlighetens fellesskap som verden ikke kjenner. Gud er opphavsmann til all ekte kjærlighet.
«I dette er kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud, men at han har elsket oss og sendt sin Sønn til soning for våre synder. Mine kjære, har Gud elsket oss slik, da skylder også vi å elske hverandre.» (1. Joh 4:10f).
Søskenkjærlighet og nestekjærlighet følger der Gud har elsket først. Og denne kjærligheten er innholdsbestemt:¨
«På dette kjenner vi at vi elsker Guds barn: når vi elsker Gud og holder hans bud. For dette er kjærligheten til Gud at vi holder hans bud. Og hans bud er ikke tunge.» (Joh 5:2f).
Kjærlighet kan ikke måles med våre følelser. Kjærligheten er en avspeiling av Guds vesen. Den er forbundet med hellighet. Guds vilje er hellig. Derfor er formaningen tydelig:
«For dette er Guds vilje, deres helliggjørelse: Hold dere borte fra hor. Hver av dere må vite å vinne sin egen ektefelle i hellighet og ære, ikke i lidenskapelig begjær slik som hedningene, de som ikke kjenner Gud.» (1. Tess 4:3ff).
Sann kjærlighet er selvoppofrende, ikke selvnytende.
Kjærlighet avskyr hor – dvs ethvert seksuelt forhold før eller utenfor det monogame livslange ekteskapet mellom én mann og én kvinne. Ekteskapet ble innstiftet før syndefallet, og er en ukrenkelig Guds ordning.
De som i «kjærlighetens» navn godtar samboerskap, homoseksuelt samliv eller seksuell utfoldelse før eller på siden av ekteskapet, har satt det bibelske kjærlighetsbegrepet til side og krenket Guds vesen.
1. Kor. 13 skildrer hva bibelsk kjærlighet innebærer. Kjærligheten blir skildret som det største, fordi kjærligheten avbilder det fullkomne, det evige.
Her kan vi lese om kjærligheten:
«Den gjør ikke noe usømmelig, søker ikke sitt eget, blir ikke bitter, gjemmer ikke på det onde. Den gleder seg ikke over urett, men gleder seg ved sannhet.» (v. 5-6).
I Rom 1 skildres homoseksuell utfoldelse som frukt av «et udugelig sinn, så de gjør slikt som ikke sømmer seg».
Slike handlinger kan aldri være en frukt av Guds kjærlighet, fordi de strider mot Guds hellige natur. Det er ikke mulig å innrette seg i og forsvare et liv i strid med Guds vilje, og samtidig eie Guds tilgivende nåde og kjærlighet (1. Joh 1:6).
Kjærligheten godtar aldri synd.
Alle Guds bud er uttrykk for Guds kjærlighet. Fordi hvert menneske er skapt og villet av en hellig Gud, er menneskelivet ukrenkelig. Å ta livet av et ufødt barn, krenker den kjærlige Gud. Å legge ansvaret for dette valget på barnets mor, underminerer begrepet morskjærlighet. Vi må aldri godta loven om fri abort.
«For disse bud: Du skal ikke drive hor, du skal ikke slå i hjel, du skal ikke begjære, og hvilket som helst annet bud, de sammenfattes i dette ene ord: Du skal elske din neste som deg selv.» (Rom 13:9).
Gud tilgir og oppdrar.
Veien til Guds nåde går via syndenes forlatelse.
«Dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han forlater oss syndene og renser oss fra all urettferdighet. Dersom vi sier at vi ikke har syndet, så gjør vi ham til en løgner, og hans ord er ikke i oss» (1. Joh 1:9).
Her sprenger Guds kjærlighet alle våre forestillinger. Det finnes ingen synd som er så stor at Gud ikke kan tilgi. Vi kjemper alle med syndige lyster, vi snubler og faller.
Å være en kristen er å be om ny nåde. Hver dag trengs ny tilgivelse og ny kraft i kampen mot synden. Ingen kvalifiserer seg til å få være et Guds barn. I den frelste familie er det likestilling, – der finnes bare tilgitte syndere, verken mer eller mindre.
Gud har i sin kjærlighet foretatt et salig bytte: Min syndeskyld ble lagt på Kristus, og Kristi rettferdighet ble min. Bare slik er det mulig å leve i samfunn med en kjærlig og hellig Gud. Guds kjærlighet driver oss mot den evige salighet.
«Min sønn! Forakt ikke Herrens tukt, og mist ikke motet når du refses av ham.» (Hebr 12:5ff). «For den Herren elsker, den tukter han.»
Han oppdrar oss med kors og trengsel for sitt rike.
«Han tukter oss til vårt gagn, for at vi skal få del i hans hellighet.»
Guds kjærlighet kan vise seg ved sin motsetning. Gud kan synes fjern, ja, ond og uforståelig. Likevel skal en kristen få holde fast ved at alle ting samvirker til det gode for dem som elsker Gud (Rom 8:28).
Hvem kan skille oss fra Kristi kjærlighet?
Slik spør Paulus idet han skildrer den kristne i trengsel, angst og forfølgelse.
Svaret er:
«Men i alt dette vinner vi mer enn seier ved ham som elsket oss. For jeg er viss på at verken død eller liv, verken engler eller krefter, verken det som nå er eller det som komme skal, eller noen makt, verken høyde eller dybde eller noen annen skapning skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre.» (Rom 8:38f).
