Fra 'Lov og Evangelium'Nr. 4 - 2007.
Av Johannes Brandtzæg.
Vi må skille klart mellom det som er troens grunn: rettferdiggjørelsen, og det som er bevis på at vår tro er sann: helliggjørelsen.
Moden for himmelen.
Hvorfor er en kristen her på jorden? Hvorfor tar ikke Gud ham heim til seg straks han er blitt rettferdiggjort ved troen og har fått fred med Gud?
På slike spørsmål svares det ofte at en kristen er her på jorden for å modnes for himmelen. Men jeg er redd for at misforståelsen ligger snublende nær. Dersom man mener at vi som kristne er kalt til å vokse i nåde og kunnskap og bli mer hellige, er det naturligvis sant.
Hovedsaken er denne: En kristen er moden for himmelen i samme øyeblikk som han er blitt en kristen. Det er nemlig ikke helliggjørelsen som gir oss adgang til himmelen, men rettferdiggjørelsen.
Kristen uten helliggjørelse?
Men vi er ennå ikke ferdige med spørsmålet om forholdet mellom helliggjørelsen og rettferdiggjørelsen. Kan vi virkelig si at helliggjørelsen ikke har det minste å si for vårt håp om salighet? Kan jeg være en kristen uten helliggjørelse?
Når en synder er blitt Guds barn ved troen på Kristus, har han også barnekårets ånd. Ingen kan være en kristen uten å ha Kristi ånd (Rom 8:3), men Kristi ånd kan ingen ha uten dermed også å ha fått et hellig sinn.
Kamp mot synden.
Det hellige sinn særmerkes ved to ting.Det ene er at jeg hater synden. Jeg ser på synden som min største og verste fiende. For det hellige sinn er synden en plage, en kilde til angst og sorg. Jo mer virkelig og dyptgående denne lidelse og sorg er, dess mer avgjort reiser jeg meg til kamp mot synden. Slik vil det være for en troende kristen så lenge han ikke blir lunken og «rik» som menighetens engel i Laodikea (Apg 3:15-18).
Lengsel etter hellighet.
Det andre er lengselen etter renhet og hellighet.Det nye menneske elsker det som er hellig og rent, som stemmer med Guds vesen og vilje. Denne hellighetslengselen, kjærligheten til det Gud er og vil, den virker i oss en dypere sorg over synden og en stadig fornyet overgivelse og hengivelse.
Vi ser altså at helliggjørelsen er uløselig knyttet til rettferdiggjørelsen slik at det er umulig å ha den første uten å eie den siste. Dersom det nye, hellige sinn ikke følger på troen, da er troen død og kun et bedrag.
Rettferdiggjørelsen frelser.
Vi må imidlertid skille mellom det som er troens grunn: rettferdiggjørelsen, og det som er bevis på at vår tro er sann; helliggjørelsen.Det er frelsens grunn Paulus peker på i Rom 3:8:
«Mennesket blir rettferdiggjort ved tro uten lovgjerninger».
Beviset for vår tro er det som interesserer Jakob når han sier: «Det er ved gjerninger et menneske blir kjent rettferdig, ikke bare ved tro»! (Jak 2:24)
Unektelig er det på dette punktet en spenning mellom to tilsynelatende motsetninger. Denne spenningen kan nok skape vanskeligheter for tanken, men gåten oppløses i det levende liv og blir til harmoni.
Adgang til himmelen.
Kanskje ser vi det best når vi tenker på hvordan det vil være for oss når vi skal til å dø. Da forenkles tingene, og vi føres inn til selve brennpunktet.
Kan noen av oss kristne tenke den tanken at vi i døden skulle ha annet å stole på enn Kristi blod og det alene? Kan noen få oss til å tro at vi da skulle bygge på noe hellig og godt hos oss selv? Vi føler det sikkert som en helligbrøde bare å tenke en slik tanke.
Nei, i døden blir det Kristus og bare Kristus. «I døden har vi forløsningen ved hans blod: syndenes forlatelse. Så rik er hans nåde» (Ef 1:7).
Det er bare rettferdiggjørelsen som gir oss adgang til himmelen.
Kristi Ånd har virket.
Men om du har levd med Gud en 20–30 år, og så noen kommer til din dødsseng og spør: Har du ikke noe bevis eller vitnesbyrd om at Kristi Ånd har virket i deg de årene du har vært en kristen? Tror du da at du ville våge å si at det har du aldri merket?
Jeg antar at du helst med skjelvende stemme ville svare: Å jo, det ville visst være synd å nekte det. Men det hjelper meg ikke nå. Jeg kan ikke få noe slags trøst eller visshet ved tanken på det. For det var så ufullkomment alt: Aldri har jeg gjort mer enn det jeg var skyldig til å gjøre.
Så kan det hende at du løfter blikket ditt mot himmelen og sier i det du folder hendene: Han er min fred. Han er mitt eneste håp. Men jeg får lov å tro at det er nok. Jeg vet at det ankeret er kastet innenfor forhenget, og det holder.
Så har både rettferdiggjørelsen og helliggjørelsen fått sin rette plass og sin rette betoning i troens liv. Både troen og Ånden er «rettferdiggjort av sine barn». Og det hele er ringet inn av det store ordet: Det gjorde Gud.
-------------------------------
Fra «Helliggjørelsen»,
Lunde forlag, 1973.
