Artikel fra'Bibelsk Tro',
Nr.5/2005.
Av Hans Erik Nissen.
Også i dag er det mennesker som søker hjelp i våre sammenhenger.
De ønsker frelse, men for mange er frelse blitt noe annet enn det var.
Før var det frelse fra den evige pine og gru som ventet.
I dag er det frelse fra det mislykkede, delte og splittede menneskeliv der en holder på å gå til grunne i mindreverdfølelse og frustrasjoner.
Guds folks kall
Gjennom kirkens historie har Guds folk alltid, i større eller mindre grad, følt det som et kall å lindre menneskelig nød. Man har lært av Jesus som gikk omkring og gjorde vel.
Det skjebnesvangre er når vanskelighetene på det menneskelige plan kommer slik i fokus at frelsen fra fortapelsen ikke lenger er det ene nødvendige.
Menigheten har én oppgave, som ingen andre kan ivareta: Å forkynne omvendelse til syndenes forlatelse.
Når Guds folk ikke holdes fast av det, taper saltet mer og mer sin kraft, og det blir stadig lengre mellom syndere som omvender seg.
Det er det vi opplever i dag.
Intet nytt under solen.
Dette er ingen ny situasjon.
Også midt på 1800-tallet ønsket menneskene først og fremst at kirken skulle løse problemene deres.
Mange prester prøvde å gjøre dette så godt de kunne.
De ville bringe trøst til de tusener som levde under fattigdomsgrensen i sult, sykdom, drukkenskap og elendighet.
Var det noen som hadde bruk for hjelp, var det slike stakkarer.
Så oppreiste Gud en mann som fikk øynene opp for en enda større nød enn den ytre nøden han var omgitt av.
Det var Søren Kierkegaard.
Han vågde å si at det ikke var kirkens oppgave å løse folks problemer, men å gi dem et helt nytt problem: Hvordan har du det med Gud?
Han gjorde det ikke som den som selv satt på den grønne gren.
Han visste fra sitt eget liv hva nød var.
Fem av sine seks søsken fulgte han til graven før de var fylt 33 år.
På det psykiske plan visste han hva tungsinn var.
Menneskelig sett var hans liv en tragedie.
Én lykke hadde han, han fikk et problem: Hvordan hadde han det med Gud?
Tent av frelsesspørsmålet.
Det problemet gav han videre til flere i sin samtid, og det lød ut over Danmark:
Hva gagner det et menneske om han vinner den hele verden, men må tape sin sjel?
Evighetsnøden var langt større enn den nøden man så for øynene sine.
Gråt og tenners gnissel i evighetenes evigheter er så fryktelig at det ganske enkelt ikke tåler sammenligning med noe annet, hvor fryktelig det enn måtte være.
Det lød et rop ut over landet:
La deg frelse fra fullbyrdelsen av Guds vrede og dom, når han tilintetgjør både sjel og legeme i helvete.
Lykkejakten.
I dag er bildet blitt et ganske annet.
I forhold til midten av 1800-tallet har vi overflod, men livet er ikke blitt noe paradis.
Lykken ligger stadig forut som det forjettede land.
Jakten etter harmoni i sinn og sjel fortsetter.
Brikkene står annerledes enn før, men problemene er dypest sett de samme.
Et problem synes vår tid dog å ha lagt bak seg: Hvordan har du det med Gud?
Den trange port er blitt avløst av en portal så vid, at den minste sympati for det kristelige er nok til bekjennelsen: Men jeg er da også en kristen!
Omvendelsen er erstattet av en velvilje som kommer til uttrykk gjennom deltakelse i gudstjenester og møter.
Med en slik grunnholdning blir ikke det vanskeligste av alt å bli frelst.
Det går langt på vei av seg selv.
Nei, problemet blir å komme vel gjennom dette vanskelige liv.
Det er det Gud skal hjelpe til med.
Å få fred med ham gir seg selv, men å få fred med seg selv er en helt annen sak.
Det evige liv ligger i forlengelsen av livet her på jord.
Men å få mening i tilværelsen her nede er ikke så enkelt.
Kanskje sies det ikke så usminket, men flere og flere psykologiske emner vinner innpass i møter, leirer og stevneprogrammer, for mange føler at det er her de egentlige problemene ligger.
Tilbake til Ordet.
Skal sannheten og sunnheten i det åndelige liv bevares, skjer det alltid gjennom en stadig tilbakevending til Guds Ord.
Det må sette dagsorden, og Ordet gjør det annerledes enn vi gjør.
Hva det skal kjempes for svarer kjødet og ånden vidt forskjellig på.
Kjødet sier: Sett alt inn på ditt selvverd, din utdannelse, ditt ekteskap, din livslykke.
Ånden sier: Kjemp for å komme inn gjennom den trange port.
Husets Herre lukker døren.
Da er det for sent å banke og rope.
Når først ordene: ”Bort fra meg!” har lydt, er det kun et evig utenfor tilbake.
